Første torsdag i måneden er det konfirmantene som står for suppekoking og servering til byens hjemløse i Vår Frue kirke. Så også denne torsdagen.
På vei inn i kirken for å møte dem, ble jeg stoppet allerede i inngangspartiet. Av en høylydt konflikt. Jeg kom rett og slett ikke forbi denne rasende, åpenbart narkomane dama, som med sneipen i den ene handa stod og skjelte ut en annen i samme kategori. Sistnevnte stod helt stille. Sa ingen ting. Hu som kjefta tok seg en liten pause, gikk ut og tok en blås, men så var det på`n igjen.
Med enda større intensitet. Og hu det gikk utover stod der bare. Og ble mindre og mindre. Kjeftedama ble bare mer og mer rasende, og det endte med at hun dro den forskremte dama etter håret. Politiet kom og fikk den sinte ut. Noen frivillige tok seg av henne det hadde gått utover. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var godt ingen av konfirmantene var her nå. Så gikk jeg inn til dem. De var i full sving med suppekoking og vaffelsteking, og snart var det gudstjeneste, som vi feirer hver torsdag kveld bak i kirka - mellom suppetallerkener og plastikkposer og slitne mennesker som går ut og inn. Vi sang:
« I en kirke midt i byen har vi kommet sammen .
Med oss har vi liv og bønn som venter på et Amen.
La din milde nåde lyse over vei og vandring
Gi vår skyld og sorg og smerte kjærlighets forvandling.»
(Dag Aakre 2007)
Les også: Hvilken religion er det best å være annerledes i?
Tilfeldighetene ville det slik at jeg havnet på samme bord som kvinnen som nærmest hadde fått håret sitt trukket av ute i våpenhuset like før. Eller kanskje var det slik at jeg så at hun trengte meg. Hun satt fremdeles og skalv. Forklarte meg bakgrunnen for utbruddet. En misforståelse dem imellom. Jeg skjønte fort at denne dama hadde opplevd mye vold i livet sitt.
«Jeg er så stolt», sa hun: «At jeg ikke tok igjen. Jeg stod der bare». Jeg måtte si meg enig i det og ga henne ros for at hun hadde prøvd å ta ned konflikten. En annen ved bordet var av en annen oppfatning «Du skulle tatt henne, pælma henne ned!». Vi ignorerte han.
Så kom vi til lystenninga. Det er for mange høydepunktet under torsdagsmessene. Da kan den som vil gå fram til brosteinene, og tenne lys og si noen ord. Da kan hva som helst skje. Det gjør det også. Plutselig setter hun øynene i meg, dama ved bordet mitt, og bøyer seg framover og hvisker: «Jeg skal tenne lys for «Hege». Det var hun som hadde brukt vold mot henne.
Opptatt av debatt? Dette innlegget er lest over 170.000 ganger: Mammahjertet blør. Jeg ville mye heller hentet en full russegutt hjem klokka fire om natta enn å se han bøyd over pc-en på gutterommet
Jeg kjente det langt inn i hjertet. Den narkomane dama rett foran meg vokste og vokste. Det var stort og sant og hellig og rett at dette mennesket, som nettopp hadde blitt utsatt for en handling som reaktiverte alle hennes traumer og erfaringer med vold, satt her og tenkte med omsorg på henne som hadde utført volden. For et storsinn og for en kjærlighet! Noen sier at mirakler ikke fins.
I Vår Frue kirke fins de. Mange små hverdagsmirakler. Da det ble hennes tur, kikket hun på meg med fortvilelse i blikket. «Jeg tør ikke». «Vil du at jeg skal gå sammen med deg?» Hun nikket, og da vi reiste oss, grep hun hånden min og holdt den fast. Så tente hun lyset for venninnen, som hadde vendt seg mot henne og angrepet henne fysisk og såret henne dypt.
Mer debatt: Vi ønsker den støvete og støyende trafikken bort fra boområdene våre
For meg ble denne narkomane dama et forbilde. Tenk om alle som blir såret eller krenket eller urettferdig behandlet, kunne klare å besinne seg på samme måte. Da hadde det faktisk vært fred i verden.
Trangen til å ta igjen når vi opplever urett, sitter dypt i oss alle. Og den setter premissene for mange konflikter og kriger på individnivå og samfunnsnivå. Jeg hadde ikke forventet å finne en slik menneskelig raushet og styrke her, blant gatefolket i Vår Frue kirke. Det må jeg innrømme. Men desto større ble gleden!
Det er mai, høysesong for pene, velkledde mennesker med bunad og festantrekk. Gatene i byen feies og spyles. Det er konfirmasjon og 17. mai og da må alt være på stell. Byen skal skinne! Men så har vi disse som ikke passer inn i dette bildet: De narkomane, de arbeidsløse innvandrerne, romfolket og andre som henger utenfor Vår Frue kirke og andre steder i byen.
Med jevne mellomrom blusser den offentlige debatten opp fra folk som ønsker å få dem vekk. Som om de ikke har noe å bidra med. Ingen er bare det du ser. Bak en sliten kropp kan det skjule seg stor kjærlighet. Ingen har rett til å dømme. Det prøver jeg å lære konfirmantene gjennom å ta dem med til denne annerledes-kirka i byen vår. Kirka der fasader står for fall, sårbarhet tåles og lys tennes for alle!
bl929@kirken.no
Hør våre kommentatorer snakke om hvordan vi kan snakke med barna om de vanskelige tingene