Det er ikke de store tingene som sender deg på galehuset, men summen av alle de små, skrev Charles Bukowski. For min del kan det fort bli lyden av en masete vaskemaskin som dytter meg over kanten.
- Hvorfor har du aldri lyd på telefonen din, spurte mannen min her om dagen, helt uten irritasjon i stemmen. Han høres faktisk oppriktig nysgjerrig ut.
Det er nemlig litt utypisk av meg å ikke være tilgjengelig døgnet rundt. Jeg, som alltid har sovet med mobillyden på, i redsel for at tredje verdenskrig skal starte uten at noen ringer og forteller meg det. Jeg, som selv irriterer meg grønn de gangene jeg ikke får tak i mannen min når jeg trenger det, og som sjelden holder denne irritasjonen inne.
Les også denne kommentaren av Anna Lian: So, ro lille mann
Men nå har jeg altså begynt å skru av lyden om natta, og ikke nok med det, jeg lar den gjerne forbli avslått gjennom dagen også.
- Det er fordi jeg skrur av lyden når babyen skal sove, og så glemmer jeg å skru den på igjen, unnskylder jeg meg. Men både jeg og mannen min vet at det bare er halve sannheten.
For den egentlige grunnen er at ørene mine er så slitne. Og hjernen min, den stakkars lille hjernen min, den trenger litt færre impulser. Litt mindre mas. Og da tenker jeg ikke en gang på det konstante oppmerksomhetsbehovet fra tre unger som til sammen er våkne døgnet rundt. Nei, det er maset fra alle tingene som holder på å ta knekken på meg.
Med fare for å høres ut som Tante Sofie: Det er alt for mye lyd overalt! Det er for mange dingser som piper, synger, spiller og bråker. Det er vaskemaskina som roper når den er ferdig: «Kom og ta ut vasken, nå», skriker den hvert tredje minutt, og gir seg ikke før jeg kommer og skrur den av. Og tørketrommelen er like klengete. «Jeg er ferdig! Kom og legg sammen klærne», klinger det fra kjelleren. Og skulle jeg komme til å sette en kjele litt utafor plata på ovnen når jeg lager middag, så begynner det søren hakke meg å pipe igjen. Da fra komfyrvakta, som jeg gjerne skulle ha pælma veggimellom for lenge sida, om det ikke var for at den visstnok er påbudt i nye hus.
Opptatt av debatt? Les også: Ikke tre trønder-stereotypien din nedover Trondheim som en gammel skinnvest, Koteng
Og da har jeg ikke nevnt selve storkjeften: Den seriekoblede, hypersensitive brannvarsleren vår, som har en tendens til å gå av i tide og utide. Mest i utide, selvsagt. Som i midt på natta, uten at det er så mye som antydning til verken røyk eller ild. Og på toppen av alt snakker den trøndersk: Syssstemfeeeil, messer en sindig, voksen kar inni veggen min, mens jeg står i full beredskap på stua i bare trusa kl. 04.00. Og det har han jo rett i. Det er bare det at systemfeilen først og fremst sitter inni hodet mitt.
Jeg har faktisk blitt så sensitiv på lyd at jeg måtte innføre midlertidig mobilforbud på stua for ikke så lenge sida. Ikke for ungene egentlig, men for tilreisende besteforeldre. De har nemlig fått seg smarttelefoner med lydvarsler på samtlige apper, påslått tastelyd og knallhøy ringetone. Og for en som er like overfølsom for duppedittlyder som Märtha Louise er for englekontakt, er det sånt som får nervene til å ligge tjukt utenpå kroppen.
Mer debatt: Jeg ser meg i speilet. Føler meg sårbar og annerledes. Er jeg verdt å elske?
Og i slike tilfeller, når hjernen føles som potetmos, og det er fredagskveld, og du ikke orker tanken på å høre Thomas og Harald snøvle seg gjennom nok et overfladisk pjatteintervju med en TV2-aktuell-kjendis, og du vurderer å legge deg fordi du er en utrolig kjedelig småbarnsmor, så dukker heldigvis «Reinflytting – minutt for minutt» opp på TV-skjermen. Ah, redningen! Jeg kjenner pulsen roe seg i takt med vidda som åpner seg. Og jeg tenker at det som er så fint med reinen, er at den stort sett holder kjeft.
Og stort mer rekker jeg ikke tenke før babycallen begynner å rope at den holder på å gå tom for strøm og laderen er selvsagt borte vekk. Og jeg skjønner at Bukowski hadde rett. Det er ikke de store tingene som sender deg over kanten. Det er en babycall som en eller annen idiot har programmert til å ule hvert 30 sekund når du endelig trodde du skulle få et eneste lite øyeblikk med fred og ro.
Og så lurer du på hvorfor jeg ikke har lyd på mobilen?
Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter