Vi har vært i Rombaksbotn, som en gang hadde både bordell og fengsel. Nå er det en forsvunnet by, men det er fortsatt her vi har våre røtter.

I fjor sommer sto jeg i pøsende regn på en gressflekk under noen trær, noen steinkast fra ei elv, og kjente på følelsen av å være en del av noe større enn meg selv.

Gressflekken jeg sto på er på historisk grunn. Stedet heter Rombaksbotn og du finner den i den indre delen av fjorden Rombaken som ligger i Narvik kommune i Nordland.

Det var her min tippoldefar drev sin handelsvirksomhet – han var kremmer. En god en, ryktes det.

Les også Snorre Valens Signert-kommentar: Noen må gi, så andre kan få mer

Mellom 1898 og 1903 var anleggsbyen i Rombaksbotn et samlende sted innerst i fjordbukten med over 700 fastboende på sitt meste. Dette samfunnet ble bygd opp av rallarene som hadde den viktige og tunge jobben med å bygge Ofotbanen, som skulle frakte malm fra Kiruna til Narvik.

Den lille byen besto av flere butikker, smed, bakeri og til og med en bowlingbane, eller kjeglehall, som det het i den tiden. Byen hadde både bordell og fengsel, noe som får meg til å se for meg at det så ut som reneste Ville Vesten der nede.

Grunnen til at denne lille byen yret av liv og virksomhet, var at rallarene tjente gode penger og at de også visste hvordan de skulle bruke dem. Det var altså ganske så genialt av min tippoldefar å etablere seg nettopp her.

Les også: Barna kjenner på skam over fire senger på ett lite soverom

Det er andre gang pappa tar meg med hit til Rombaksbotn, noen timers gange ned fra Ofotbanens stoppested Katteratt, for å oppsøke røttene våre.

Pappa er født i Narvik og har mye av sin historie fra dette området, og siden han er født nøyaktig 30 år før meg, altså i 1946 – så vokste han opp i en by som var betydelig preget av krigen. Som vi vet gjennom historiebøkene, så har Narvik sterk krigshistorie. Det gjør noe med en liten gutt å vokse opp med å leke i flyvrak fra krigen.

Det var første gang vi hadde med barna våre til Rombaken, altså pappas barnebarn, som fører til at det denne gangen blir en sterkere opplevelse for meg.

Jeg tror dette handler om at jeg blir mer bevisst på min egen opprinnelse når jeg nå skal føre denne historien videre til mine egne barn. Jeg vil tro at pappa også følte på dette, da han tok med meg dit første gang for cirka 20 år siden, selv om jeg ikke var like mottagelig den gang som nå.

Nå er jeg er av den oppfatning at det er viktig, for meg og mine barn, å vite mer om familien vår og dens historie for å forstå hvem vi er og hvorfor vi er blitt sånn. Det har jeg blitt gjennom lærerike samtaler med min far. Jeg tror også på overføring av gener og at det går en livslinje med erfaring og visdom gjennom et familietre.

Les også debattinnlegget: Brøk og grammatikk er også pedagogikk

Min tippoldefar og min oldefar var begge dyktige kremmere som hadde teft for å drive handelsvirksomhet, de var åpenbart gründere og entreprenører av sin tid. Det gjør at jeg drar noen paralleller til meg selv. Kommer min interesse og teft for forretningsvirksomhet fra disse to mennene?

Min farmor var en av de første som søkte skilsmisse i Narvik og tok med seg min far til Trondheim for å starte på nytt. Det krever mye mot og en enorm styrke til å ta så utradisjonelle og dramatiske valg på 1950-tallet. Har jeg arvet noe av min farmors modige adferd og trang til å ta selvstendige valg?

Jeg velger å tro det. Min pappa ble i hvert fall et robust menneske som alltid har jobbet hardt og vært lojal og sterk i sine beslutninger. Han er uten tvil en sønn av sin mor.

Rombaksbotn har en spesiell historie. Byen eksisterte kun i fem år, og har muligens Norges kanskje korteste og rareste byhistorie.

Byen ble rammet av tragiske ras- og sprengningsulykker og flere branner som la store deler av byen i aske.

Naturen har nå tatt tilbake Rombaksbotn og vi må bruke kart og måle opp med skritt, for å finne ut hvor butikken til min tippoldefar sto.

Gjennom den gamle, men forsvunne byen, renner Rombakselva. Når min sønn tester fiskelykken ved å kaste den røde spinneren ut i elva og drar opp sin aller første sjøørret på første kast, så skapes det nye minner på dette historiske stedet. Som vi tar med oss videre til nye generasjoner.

Hør våre kommentatorer og gjest Marianne Meløy snakke om kunstens kår i Trondheim, ny meningsmåling og påskekrim.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter