For seksti år siden var det en kamp for livet med tanke på å oppnå husbanklån for enslige. Boligkooperasjonen vokste frem, og Husbanken finansierte med gunstige nedskrivningsbidrag. Men disse godene var forbeholdt par og familier, enslige hadde ingen adgang.

LES OGSÅ: Prisene på OBOS-leiligheter faller

I 1957 ble Ensliges Landsforbund stiftet, og innen to år var retten til husbanklån for en toroms bolig, oppnådd. I forskriftene til utforming sto det riktignok: «Dog må soverommet ikke ha plass til mer enn én seng»! (Det sto ingen ting om køyesenger.) For øvrig var det i denne kampens hete at Trygve Bratteli uttalte: «Dersom de enslige også skal ha subsidier, (dvs. nedskrivningsbidrag), hvem skal da til syvende og sist betale?»

En 45m2 stor bolig var normen for to-roms for enslige, gjennom Husbanken, og da inklusive indre bod og kott. Dette kan høres brukbart ut, og Husbanken var i årene som fulgte med på å heve denne minstenormen til 55 m², men dette gikk ikke igjennom før på 1960-70-tallet.

Boligmarkedet i dag koker, ikke minst i Oslo. Byene Bergen og Trondheim regnes også som pressområder når det gjelder boliger. Da kommer presset for å skjære ned på areal for å kunne bygge flere leiligheter. Oslo har allerede et stort overtall av små leiligheter, og ukritisk bygging av nye, vil føre til ytterligere ubalanse i boligmassen. Et hjem skal være et miljø for trivsel, et sted der en kan ta imot slekt og venner på besøk.

Ektepar har bygget ut hjemmene sine for barn og ungdom, og kan fritt beholde hjemmet etter at barna har flyttet ut.

LES OGSÅ: Norges Bank varsler forlenget rentefest

Slik blir det stor forskjell i standard på boliger for par/familier og enslige. Derfor er det viktig at byggeforskriftene skiller mellom permanente og midlertidige boliger.

Studenter har et helt annet behov enn voksne som skal etablere seg for lang tid frem-over. Aleneboende voksne trenger et visst armslag for å bygge et hjem på lik linje med par, om enn i noe mindre format. Enslige skal også ha en valgmulighet.