Eller er det andre årsaker til at veiene er så dårlige at de ødelegger biler og sykler og er en fare for trafikantene?

DÅRLIG VEI: Slik ser det ut der Tyholtveien møter Strindveien og Henrik Mathiesens vei, på østsiden av Trondheim sentrum. Forholdene i dette veldig trafikerte krysset er en fare for trafikantene, særlig for de på to hjul. Det er likevel ikke verre enn hundrevis av andre veldig dårlige veier i Trondheim og resten av Trøndelag. Foto: Kim Nygård

Bare for å ha slått det fast med én gang: Jeg har liten tro på at det eksisterer en slik konspirasjon om veivedlikehold. Det er bare det at veiene mange steder er så dårlige at man kan lure. Adresseavisen har bedt leserne om hjelp til å kartlegge de dårligste veiene. På et interaktivt kart er det i løpet av noen dager lagt inn flere hundre tips om møkkaveier.

Min egen erfaring med veistandard i klassen helt håpløs, er en mye brukt strekning på østsiden av Trondheim sentrum. Det ferdes hver morgen hundrevis av mennesker til fots, på sykkel og i bil der Tyholtveien møter Strindveien og Henrik Mathiesens vei. Dette er et sted der mange veier møtes og deler seg igjen.

30 kilometer i timen er fartsgrensen på stedet, men det er likevel altfor fort i møtet med de kommunale prioriteringene som kommer til syne nederst i denne bakken der Tyholt slutter og Rosenborg begynner. Der det skulle vært jevn og hel asfalt, er det hull, klumper og løsmasser. Det meste av Tyholtveien, som er en nokså bratt vei, bærer dessuten preg av provisoriske reparasjoner som gjør problemet enda større. Det som har vært midlertidige asfaltlag, er flere steder i ferd med å bli skumle og uforutsigbare løsmasser. Om dette fortsatt er en asfaltert vei eller har gått over til å bli en grusvei, er derfor et definisjonsspørsmål.

Selv for en som ikke er veiingeniør, er det lett å se at skadene skyldes en kombinasjon av stor trafikk, dårlig grunnarbeid og manglende vedlikehold. Syklister er særlig utsatt. Den jobbsyklist som kommer ned Tyholtveien og er ukjent med utfordringene i denne krøtterstien, risikerer å skade seg alvorlig.

Når bilen eller sykkelhjulet slår ned i et hull som ikke burde vært der, tvinger hjernen frem forestillinger om korrupte sammensvergelser i et av verdens minst korrupte land. Og hvis det virkelig er slik at Norge er et av verdens rikeste land, hvorfor kan vi ikke bruke bare bitte litt av rikdommen for å sikre oss arme bilister, fotgjengere, syklister og skattebetalere muligheten til å ferdes trygt?

LES OGSÅ: Dette var de verste veiene i Trondheim i 2011

Selv om det sannsynligvis ikke finnes noen korrupt sammensvergelse – helt bombesikker kan jeg jo ikke være, er jeg helt overbevist om en annen side ved den håpløse standarden på veiene: Kostnadene som kommuner, fylkeskommuner og staten sparer på manglende vedlikehold av veier, betales av bilister, syklister og fotgjengere på andre måter. Hjul, dekk, felger, støtdempere, skjermer og hjuloppheng får kjørt seg.

LES OGSÅ: En studiereise i fylkesveiforfall

Tirsdag skrev Adresseavisen om drosjesjåfører som hevder de har fått ødelagt dekk og felger på dårlige veier. For syklister er den økonomiske risikoen mindre enn for bilister. De som velger å følge myndighetenes råd om å sykle, tar til gjengjeld på seg en personlig risiko. Hull, utglidninger og andre skader som oppstår på grunn av lang tids mangel på vedlikehold, utgjør en ekstra og unødig fare for å bli skadet.

LES OGSÅ: Norge delt i to av elendig E6

Tyholtveien og hundrevis av andre møkkaveier vedlikeholdes ikke. Men det å holde verdier i stand, kan også trekkes ut i den motsatte ytterlighet. Jeg avtjente verneplikt «en gang i forrige årtusen» på Luftforsvarets stasjon Gråkallen. I forlegningen på Lille Gråkallen, som ikke lenger er militærleir, var det mulig å stille klokka etter rutinene til vaktmesteren. Hver dag, til et fast tidspunkt, gikk han inn på hvert enkelt rom i hovedbygningen og slo lysbryterne av og på for å sjekke om lyset virket. Hver eneste lysbryter.

Hvis lyset ikke virket, ble feilen reparert. Med en gang. Han hadde sikkert andre oppgaver i tillegg som vi vernepliktige ikke la merke til. Det var uansett med en blanding av fascinasjon og forbløffelse, pluss ørlite grann respekt, vi iakttok hvordan litt av forsvarsbudsjettet ble brukt til å holde bygningsmassen ved like. Det kan diskuteres om det var meningsfull bruk av tid og ressurser å teste hver eneste lysbryter i en hel militærforlegning, hver eneste dag. Men en slags mellomløsning mellom å drive kontroll hele tiden og ikke gjøre noen verdens ting, ville muligens gitt et godt resultat.

De som eier veier, har ett og annet å lære av vaktmesteren på Gråkallen. Kurset kan legges til Tyholtveien.