Det topper seg nå. Lenge har jeg kjent på det. Naboskapet.

Det har gått fire år siden vi flyttet inn i det som skulle være Trondheims koseligste huseierlag. Og ja, – mange hyggelige naboer har vi. Men jeg skriver nå etter ÅR med irritasjon og regelrett terrorisering fra en nabo som kjører sitt eget løp, og som på ingen måte tar hensyn til andre i rekka.

Skulle de mot formodning komme over dette innlegget så kan man bare håpe på bedre tider.

LES OGSÅ ORDET FRITT-INNLEGGET: De kaller voksne for kunder, mens skoleelever må stå i kø

De pusser opp. Vi nordmenn elsker å pusse opp. Men denne naboen sitter fast i de to kategoriene «Skal gjøre alt sjøl», og «Blir aldri ferdig». Og her er vi langt unna noe mesterbrev i snekring og arkitektur. På månedsvis ligger bygningsmaterialer slengt rundt boligen som vi andre naboer etter lang tids irritasjon rydder vekk. Det er utrivelig. Og hvilken døgnrytme de har! Ikke at jeg har noe med det. Men de starter dagen grytidlig. Og etter en heftig, høylytt og evigvarende runde på madrassen hiver de seg rett i oppussingen. Jeg kjenner at det er på tide å være åpen å legge alle forhold på bordet. Jeg skjønner at de ønsker å bli ferdig med balkongen slik at frokosten kan inntas utendørs når vårsola blir varmere. Men man kan da ta hensyn! Han jobber antakelig i transportnæringa, er støtt på farta og drar før klokka er 7. Men før arbeidsdagen starter passer det visst perfekt med et par timers intens oppussing på egen bolig. Utendørs. At de krangler høylytt om den minste bagatell er nesten det verste. De klarer visstnok ikke bli enig om verken utforming eller arbeidsfordeling.

LES OGSÅ: Det er helt greit å bygge ulovlig i Trondheim

Det er flere ting. Som jeg så vidt var innom. Ja, vi lever i 2017 der de individuelle behov skal fram i lyset. Og med vårens ankomst er det mye som må leves ut. Alle kan vi kjenne oss litt våryr når ull-longsen faller og vårsolens første stråler leker over naken hud i lyse morgentimer. Det står ikke skrevet direkte i vedtektene for huseierlaget, -men det er en uskreven regel for alle i blokk og rekke: At blir gleden over vårens ankomst for intens, – ja, da lukker man vinduene. Men dette gjelder selvsagt ikke for disse to. Og det er heller ingen tvil om hva som foregår. Tidlig og sent høres høylytte elskovs-lyder. Det er ikke godt å tolke om det er lyst eller tvang? ... Også her holder de seg til de to kategoriene «Skal gjøre alt sjøl» og «Blir aldri ferdig». Når det står på som verst blir daglige utfordringer for oss andre i rekka å kunne holde vanlige samtaler i gang med egen familie. Som «Hva har dere lyst på til middag i morgen?» eller «Lærte du noe nytt på skolen i dag, da?», - samtidig som man i sitt indre lydløst brøler til naboen; «Få nå den hersens orgasmen, -så vi andre kan få litt fred og ro! Vel vitende om at elskovsakten avløses av nye leveranser med byggemateriale og arbeidet på en viss balkong gjenopptas ganske så umiddelbart etter hyrdestunden.

Les også debattinnlegget: Noen ganger har jeg tatt meg selv i å vise fingeren til bilister som kjører på rødt over fotgjengerfeltet

For oss som høyst ufrivillig daglig gjennomlever naboens elskovsakt, rikt og frodig som et bugnende fruktfat, – blir samtidig ubønnhørlig minnet om eget kjønnsliv som blir til en død og inntørket rosin til sammenligning.

Faktisk har jeg vært på nippet til å ta fram øksa og avlegge naboen et besøk. På den annen side …. De er i lykkelige omstendigheter og nedkommer med ny onge om litt. «Vårens vakreste eventyr» blir nok også i år et endeløst leven med skrik og skrål. For det blir garantert hjemmefødsel. Og ingen lydløs forløsning når skjæremor skal presse et ukjent antall egg ut av sjura. Men hjemmefødsel blir det garantert. Oppe i den gamle furua. Ute på en provisorisk balkong.