Hvis det virkelig er fare for at den nasjonale orden bryter sammen, er det ikke til Sverige, men til Danmark vi må for å finne smittekildens utspring.
Kaken som utlendingsminister Inger Støjberg holdt fram mot kamera sa i grunnen det meste: Det danske flagg i kvalm marsipan, sammen med tallet 50 for antall vedtatte innstramminger på asylfeltet i hennes ministertid. Begge deler dandert på en brun flate av noe som kan være sjokolade, men som like gjerne kan være lort.
LES OGSÅ: Maset om mediene
Inger Støjberg «har for alvor plassert Danmark i den globale lortepøl», skrev Carsten Jensen, med et uoversettelige uttrykk, i Dagbladet Information sist lørdag. Tre dager før Støjberg gratulerte seg selv med kake, gjennomførte Carsten Jensen et verbalt æresdrap på henne. Det var nasjonens ære som var skjendet. Den internasjonalt berømte forfatteren fortalte hvordan han har slitt med å få mennesker i andre land til å innse at Danmark blir regjert «av en flokk dumme svin». Men så kom Inger Støjberg, fra før kjent for den smakfulle oppfordring til islamistene om å «fise hjem til sine taperland». Da ble det straks mye enklere for Jensen å overbevise halve kloden om at hans hjemland styres av en flokk «virkelig ubehagelige stympere.»
LES OGSÅ: Billig forsikring for demokratiet
Støjberg representerer Venstre, som – navnet til tross – har mye til felles med vårt eget Høyre. Overfor gufset fra ytre høyre har imidlertid de to partiene valgt ulik strategi. Venstre har holdt Dansk Folkeparti utenfor regjeringskontorene ved å overta deres fremmedfiendtlige retorikk og politikk, mens Høyre har åpnet døren til de svarte limousiner for Fremskrittspartiet, og later som om de ikke hører hva de roper der innefra.
«Solberg kan regne, og så tidlig at Høyres eneste vei til makt er gjennom støtte fra Frp», sier Marte Gerhardsen, leder av tankesmien Agenda, i siste nummer av Minerva. Derfor la hun «all sin politiske prestisje i å erklære Frp som et anstendig parti man fint kan samarbeide med», legger hun til. På lederplass i samme nummer minner bladets redaktør, Nils August Andresen, om at prisen for denne anstendiggjøringen er Sylvi Listhaug, «som øker avstanden til sentrumspartiene for hvert utspill hun kommer med». I tillegg til den galopperende bruken av oljepenger, som han også nevner.
LES OGSÅ: Det spøker for Rød Isaksen
Da Sylvi Listhaug dro på studietur til Danmark sist vår, viste det seg at hun ikke hadde så mye å lære. Inger Støjberg «har funnet sin nordiske overmann på regjeringsnivå når det gjelder innstramminger på asylområdet», skrev Politiken i en slags skrekkslagen beundring over nasjonens internasjonale innflytelse. Tenk at det var blitt danske tilstander i Norge.
I likhet med andre ubehageligheter som folk har dratt med seg hjem fra København, er også toleransen for det uakseptable svært smittsom. For en drøy måned siden brøt Moderaterna karantenen og satte seg ned med Sverigedemokraterna for å se om ikke også disse glattslikkede arvtakere etter den svenske nazismen kan gjøres stuerene og brukes som parlamentarisk grunnlag for en borgerlig regjering. Samordningen av retorikken er allerede i full gang, foreløpig med det gledelige resultat at Moderaterna har stupt på meningsmålingene. Nærmere studier av de danske tilstander viser at det er snakk om berøringssmitte. Alle forsøk på å temme Dansk Folkeparti ved å trekke dem nærmere, har ført til at tidligere liberale partier raskt utvikler en forkjærlighet for stengte grenser, nådeløse utkastelser, hardere krav og dårligere vilkår for alle som ikke tilhører den rene og fleskehvite danskheten.
LES OGSÅ: Slukk ikke lyset i Rinkeby
Følg derfor nøye med hva som skjer når også sosialdemokratene nå strekker ut en hånd og stryker Dansk Folkeparti mykt over fremmedfrykten. I et intervju med Fagbladet F3 kurrer DFs formann, Kristian Thulesen Dahl, og Socialdemokratiets leder, Mette Fredriksen, som to som nettopp har funnet hverandre: «Egentlig opplever jeg at Kristian og jeg arbeider mye på samme måte. Er det et problem, så sørger vi for å finne et skikkelig svar», sier Fredriksen om lederen for et parti som sammenligner hijab med hakekors (Søren Krarup) og som har hevdet at det ikke kan pågå en kamp mellom sivilisasjoner, ettersom det bare finnes én sivilisasjon, «og det er vores» (Pia Kjærsgaard).
Men fordi Thulesen Dahl ikke helt er Krarup eller Kjærsgaard, har det dukket opp et nytt parti, Nye Borgerlige, til høyre for Dansk Folkeparti. Under mottoet «For frihet og fedreland» vil nykommerne «senke bommen for utlendingenes belastning av det danske velferdssystemet.» Som om ikke Mogens Glistrup og Pia Kjærsgaard har sagt det samme i en generasjon, og fått stadig sterkere gjennomslag. Likevel nærmer Nye Borgerlige seg den lave danske sperregrensen. De kan være representert i Folketinget før Carsten Jensen er kommet hjem fra neste utenlandstur.
De danske sosialdemokratene har altså gitt opp å bygge flomvern mot den høyrepopulistiske bølgen, og investerer i stedet i surfebrett. Som altfor mange av sine europeiske kolleger løper de etter de liberale høyrepartiene i den økonomiske politikken og etter de illiberale høyrepartiene i asyl- og innvandringspolitikken, og så lurer de på hvorfor velgerne ikke betrakter på dem som et alternativ.
Den norske valgkampen ser foreløpig ut til å bli en mumlekonkurranse mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Ingen av de to store partiene har tenkt å rette ryggen og løfte henholdsvis den liberale og den solidariske fane. I stedet snakker de om å erobre sentrum, uten å ville innse at det gamle sentrum, politikkens gamleby, for lengst er fraflyttet. Det nye sentrum er et kjøpesenter langt ute til høyre et sted, hvor toleransen for fremmede er lav og vaktholdet stadig styrkes. Men det skal innrømmes: Det nye sentrum har gode tilbud på fleskepølse, snaps og marsipankake med dansk flagg.
Følg på twitter.com/svelle