Feministene fikk nesten kledd en pussyhat på Olav Tryggvason under 8. mars-feiringen, men ble stoppet i siste øyeblikk.
Og ikke et ondt ord om Olav Tryggvason, eller jo - han hadde kanskje kledd noe rosa der han mandig og fornøyd står på sokkel etter ei vellykket halshugging. Og med et ferskt hode ved sine føtter.
Så det passer tidsånden at Olav ikke fikk skjendet sitt hode med rosa femitull.
For patriarkatet har slått tilbake.
Les også: Ganske fornøyd, men fortsatt sint.
Det er overraskende for mange av oss. Etter å ha vært så heldig å ha vokst opp på 70- tallet, i en tid da vi kunne gå i snekkerbukse arvet fra våre brødre og da legoen ennå ikke var kjønnet, da opplevde vi hvert år at vi fikk gjøre noe storesøstrene ikke fikk.
Første organiserte pikelag. Klart vi spiller fotball. Kvinnfolk som skipper, astronaut. Du kan bli det du vil! Se en kvinne som statsminister – en kvinneregjering på TV.
Det var som om det var lagt ut en rød løper for oss slik at vi kunne vandre inn i framtida først og fremst som et menneske. Det var en fest.
LES OGSÅ: Ta ordet, kjerring!
Men det slår meg at det er ingen løper vi har gått på, det er en mangefarget fillerye vevd av kamp gjennom flere århundre. Oppklipte korsett som hindret kvinnfolk å puste, faner med krav om stemmerett, et ullskjørt fra Gina Krogh, en bluse fra Regine Normann, strømpene til Pippi Langstrømpe, ei sørsamisk kofte fra Elsa Laula, et forkle fra Marie Fredrikke Qvam, hoppdrakten til Anette Sagen, en storblomstret kjole fra Hanna Kvanmo, kluter fra mødrehygienekontoret til Katti Anker, Shabana Rehmans skjorte fra den gangen hun løfta en mulla, mor mi si fløyelsbukse fra 70-tallet, fotballskjorta til Hege Riise, en fantastisk mangefarget kjole fra Wangari Maathai, ullsjal fra hver eneste kyst og innlandskvinnfolk som har kjempet for framtida til sine døtre og sønner, og de finnes over hele verden.
Simone de Beauvoir sin pjekkert, Gros statsministerdrakt, mengder av renslige og hygieniske plagg fra sanitetskvinnene, for de bygde i sannhet landet. Kim Friele sin pologenser, Madonna sin artige bysteholder som forvirret alle. Og det er også manneplagg i matta: en helsetrøye fra Johan Castberg, et slips fra Ansgar Gabrielsen, Henrik Ibsen sin flosshatt.
Les også debattinnlegget: Ikke kast uttrykket «falske nyheter» på skraphaugen
Malalas sjal med skuddhull og blod. Forgråtte lommetørkle fra de første krisesentrene i landet, Madame Curie sin laboratoriefrakk. Mange flere kunne nevnes som gikk før oss slik at det var som om det gikk automatiske skyvedører opp.
Ja, dørene gikk opp automatisk. Vi sa til og med at en gang får de et kvinnfolk som amerikansk president.
Men så for noen år siden så ville ikke skyvedørene åpne seg. Det var som å prøve å komme seg inn på Bunnpris gang på gang, og så innse at det er jo søndag. Og så står man og ser inn i en glassdør, og det blir jo som et speil. «E det sånn æ ser ut -æ ser ikkje ut! Ka det e æ har på mæ, æ sku ha ordna mæ på håret?»
Dette var på den tida alt ble så kjønnet. Om du gikk inn i en butikk for å kjøpe barneklær, møtte du en jenteavdeling der det så ut som det hadde eksplodert en marshmallowsbombe fylt med rosa glitter, tyll og storøyde prinsesser. Og på den andre siden; gutteavdeling der guttene skulle se ut som små ørkenkrigere. Så ble det popt å ta avstand fra de masete feministene og gjerne komme med underholdende utspill om kjønnsforskjeller. Og nettrollene breiet seg med huting og snasking særlig mot kvinnfolk.
Og nå mens historien ikke oppleves som ei skyvedør, men ei svingdør der du kommer ut der du gikk inn, så tenker jeg at vi kanskje fører en tofrontskamp.
Les også Trygve Lundemos kommentar: Vi som elsker kulturkjerringene
Den ene kampen er mot det gammeldagse patriarkatet med vold, makt, religion og ære. Mye utbredt i verden, og der det er viktig å holde på kontrollen over kvinnfolk, og der patriarkens makt er gitt fra naturen eller Gud. Fordi det er sånn.
Og det andre fronten er markedskreftene der det spilles på at vi alltid er mest kjønn. Rosa eller blått. I uoppnåelige stereotypier, for da selges det mer. Det siste er visst at vi skal kjøpe oss ommøblerte underliv for å holde mål, for vi blir aldri, aldri bra nok.
Les også debattinnlegget: Det er så møkkete i trondheimsskolene at jeg vil påstå det er helsefarlig
Verst blir det når patriarkatet og pengekreftene klinker seg på lag. Da får man på toppen en grabbende, patriarkalsk og mannssjåvinistisk stortufs kombinert med pengkrefter sluppet fri. Men så møter Trump på kvist, og kvinnfolk går i tog igjen. En ny rosa pussycapstripe fra the womens march er vevd inn i den store fillerya.
Marianne Meløy