Aldri har flere deltatt i samfunnsdebatt. Hatefulle ytringer skremmer likevel mange fra å delta og gjør debatter problematisk skjeve.

Netthat er et ord som i Norge fikk gjennombrudd først i 2012. Nå brukes det jevnlig. Sist uke skrev Adresseavisen om oppfordring til drap på asylsøkere på statsråd Sylvi Listhaugs Facebook-side. En nordtrønder som hadde foreslått å droppe identitetsløse asylsøkere fra fly over Afghanistan, sa til avisen at: «Det er vel litt spissformulert det der, slik alt annet er på Facebook».

Denne kommentaren skal ikke handle om Sylvi Listhaugs Facebook-side eller om Donald Trumps Twitter-konto, selv om de er framskutte eksempler på problematikken. Denne uka beklaget redaktør Nina Hjerpset-Østlie i Human Rights Service sine rasende Facebook-innlegg mot Fritt Ord-pris til Leo Ajkic og skyldte på alkohol og affekt. Polarisert og aggressiv debatt har blitt vanlig på sosiale medier, enten det er på sidene til politikere, interessegrupper eller tradisjonelle medier.

«Er det ikke deilig å ha noen å hate», sang Michael Krohn og Raga Rockers med en viss ironi i 1990. Lenge før internett og sosiale medier gjorde det befriende, men også skremmende lett, offentlig å gi uttrykk for misnøye eller forakt. I dag låter sangen til Michael Krohn mørkere og farligere enn da den kom. Ironien er det fullt mulig å overhøre.

I forrige uke presenterte Institut for Menneskerettigheder i København en rapport om hatefulle ytringer på Facebook. Funnene er tilsynelatende lite oppsiktsvekkende. De peker i samme retning som andre undersøkelser. Det spesielle ved rapporten, som gjør den ekstra interessant og foruroligende, er at den ikke ser på det mest ekstreme netthatet i ytterliggående miljø.

Tvert imot, er rapporten selve motsatsen til skjermdump av ekstreme eller krenkende utsagn, en stadig vanligere måte å ta folk på ordet på i sosiale medier, før anger eller andre slettemekanismer trer inn. For det første har rapporten utelukkende sett på debatten på Facebook-sidene til Danmark Radios nyheter og TV2 Nyhederne. Kommentarene er dessuten samlet inn tidligst tolv timer etter offentliggjøring, slik at redaksjonene har hatt god mulighet til å slette eller redigere innlegg i strid med kanalenes retningslinjer.

Selv etter at grovt hatefulle eller antatt ulovlige innlegg trolig er fjernet, viser rapporten at 15 prosent, eller hvert syvende innlegg i Facebook-debatten til tv-kanalene, er hatefulle ytringer. Temaene som særlig utløser hatefulle innlegg er religion, flyktninger og likestilling. Innenfor temaet som særlig virker som en rød klut for hatefulle ytringer, religion, handler hele 86 prosent av kommentarene om islam.

Sinte hvite menn dominerer som avsendere av hatefulle kommentarer. 76 prosent av de hatefulle kommentarene kom fra menn, 23 prosent fra kvinner, mens én prosent lot seg ikke plassere i kjønnskategori. En av konsekvensene av hard og hatsk tone i debatt på sosiale medier, er at flere sier de kvier seg for å delta. Det gjelder særlig kvinner.

Kanskje er det ikke det ekstreme netthatet, innlegg som etter hvert slettes på grunn av ulovlig eller grovt krenkende innhold, som er det største problemet for debattkulturen. Den danske rapporten, som bør være omtrent like relevant i Norge, antyder at hatefulle ytringer av mildere grad, som ikke er ulovlige, kan være et større demokratisk problem. Fordi det får mange til å vegre seg mot å delta, slik at ordskiftet blir skjevt. Å være litt hatefull framstår stadig mer normalt.

Det er lett å vemmes over dem som går langt over streken eller pisker opp hatsk stemning. Det bør ikke få mer moderat bruk av hat og forakt som diskusjonsmotor til å gå mer upåaktet hen.

I den danske undersøkelsen er hatefulle ytringer definert som «stigmatiserende, nedsettende, krenkende, sjikanerende eller truende ytringer fremsatt offentlig mot et individ eller en gruppe, basert på kjønn, etnisitet, religion, handikap, seksuell orientering, alder, politisk overbevisning eller sosial status».

Det er altså mye å ta av, for den som vil hate. Kategoriene nevnt over er de samme som i menneskerettighetene. Dehumanisering av mennesker eller grupper er ingen ny vei til hat. Dessverre ser den fortsatt ut til å virke.

Les også kommentaren «Ekstremistens strenge mor»