1997 var året som endret Trondheim. Byen sto på hodet. Alt som skjedde skapte en optimisme som fortsatt preger oss.
Kommende mandag er det nøyaktig 20 år siden det startet. Om kvelden torsdag 20. februar 1997 ljomet VM-fanfaren fra hustakene i Trondheim sentrum. Levende lys ble tent i vinduene, vikinger poserte på takene. Tusen skolebarn dannet ei gedigen selburose.
Seremonien som åpnet VM på ski kunne riktignok ikke måle seg med den gigantiske åpningen av OL på Lillehammer tre år tidligere, men showet på sletta i Lysgårdsbakkene kostet nesten hundre millioner kroner mer.
De 15 000 som hadde fått plass på Torget 20. februar og de mange, mange tusen som befant seg i området uten billett, jublet likevel like høyt som lillehamringene da fyrverkeriet farget himmelen rød, hvit og gul idet åpningsseremonien tok slutt.
LES OGSÅ: Dagens kulturminister var i Granåsen på dagtid og på Torget om kvelden.
«VMs åpningsseremoni ble en suksess,» skrev jeg i en begeistret anmeldelse og spådde med en henvisning til trøndersk understatement at joda, VM kan bli bra. Jeg var preget av at Trondheim endelig var vertskap for en stor, internasjonal begivenhet, etter at byen sant å si hadde vært temmelig døsig i mange år.
Det var ikke tid for slakt, men jeg hadde én kritisk bemerkning. Jeg mente kulturinnslagene var i overkant tilbakeskuende: «Selv om Trondheim feirer tusen år; har vi bare historie og ingen nåtid å vise fram i Trøndelag?»
90-tallet var et nostalgisk tiår, ikke bare i Norge. Folk kjørte på telemarkski i vadmelsbukser, og vi dyrket eldgammel og høyst tvilsom vikingkultur. I Trondheim var VM opptakten til et tusenårsjubileum der vi skulle feire det Olav Tryggvason foretok seg i 997.
Det var grunn til bekymring. Ville begivenhetene de neste månedene bære preg av at vi slo oss på brystet og dyrket vår stolte fortid, uten tanke på samtid og framtid?
Dagen etter vant Aleksej Prokurorov tremila, men Bjørn Dæhlie tok sølv og Thomas Alsgaard bronse. Norge tok til slutt fire gull. Russland tok seks, Jelena Välbe tok fem av dem.
Tross «bare» fire gull og ikke en eneste individuell trøndersk seier, var jubelen høylydt, både i Granåsen på dagtid, der over hundre tusen mennesker samlet seg på det meste, og på Torget om kveldene, der 30-40 000 publikummere feiret premieutdelingene.
Men vi kom fra det med æren i behold. Patriotismen tok ikke overhånd. Vi som labbet rundt i Granåsen, fikk et klart inntrykk av at gjestene følte seg velkomne.
Den aller viktigste effekten av det som skjedde i -97, var indremedisinsk. Trondhjemmerne deltok i et folkeliv de ellers bare hadde sett på ferie ved Middelhavet. Plutselig gikk de ut en helt vanlig tirsdagskveld i februar, de møtte kjentfolk, tok en kaffe eller en øl og brukte byen.
LES KOMMENTAR: Vi lærte oss å sette pris på uteliv, men har fortsatt litt å gå på.
Selv om Trondheim var vertskap for et mesterskap i nordiske grener, ble befolkningen mer kontinental. Adresseavisen, som også fikk et oppsving med rekordopplag og 93 000 solgte aviser, skrev om en vinterlig folkefest med sydlandsk temperatur.
Det fortsatte på samme måte utover året. Sommeren var varm og solrik. Under festuka i juni der selve tusenårsjubileet ble feiret, opplevde vi til og med ei tropenatt. Sola skinte også på kongeparets 60-årsdager med kongelige gjester fra hele Europa, seilskipsregattaen Cutty Sark og mye annet.
LES OGSÅ: Det ble danset livlig på Torget og i Ravnkloa.
Det året trondhjemmerne feiret seg selv, ble vi paradoksalt nok mindre innadvendte. Sentrum ble mer attraktivt. Vi dro dit for å møte hverandre. Forberedelsene til det som ble Solsiden og Nedre Elvehavn var i gang, og Trøndelag Teaters nybygg åpnet.
Som et forvarsel om det som skulle komme, åpnet Dromedar sin første kaffebar på Bakklandet dette året. Dermed kan Trondheims nye kafékultur også feire 20-årsjubileum i år. Etterpå har antall utesteder eksplodert.
Året ble et vendepunkt på flere måter. Fra 1980 til 1997 var det flere som flyttet ut av Trondheim enn inn til byen. Fra -97 snudde det, og vi har hatt et betydelig overskudd av innflyttere hvert år siden. Vi var under 150 000 innbyggere i -97. Nå har vi passert 190 000, og da er det store flertallet av studenter ikke regnet med.
Ingenting av dette har skjedd fordi vi har vært tilbakeskuende eller selvgode. Det har skjedd fordi Trondheim i 1997 fikk selvtillit nok til å jobbe offensivt og framsynt. Vi fikk selvtillit nok til å vise gjestfrihet, byen ble mer urban, og den ble mer åpen og internasjonal.
I 1997 bodde rundt 6000 personer med innvandrerbakgrunn i byen. I 2016 var tallet cirka 26 000. Det har vi hatt godt av. Den som har nok med seg selv, blir stående på stedet hvil.