Noen går til flasken med sin sorg. Sylvi Listhaug går til Facebook med sin skuffelse. Bedrøvelige syn, begge deler.
Da tilstrømningen av flyktninger for et drøyt år siden var på sitt høyeste, ble professor Grete Brochmann bedt av innvandrings- og utkastingsminister Sylvi Listhaug om å utrede «hvordan innvandringen kan føre til større økonomisk, sosial, kulturell og verdimessig ulikhet». En ganske bestemt føring, med andre ord.
Trump-inflasjon
Skuffelsen var derfor til å ta og føle på da Brochmann-utvalget ikke leverte varene, men i stedet konkluderte med en slag forbeholden variant av Angela Merkels wir schaffen das: «Det er mulig å opprettholde opplevelsen av tillit og samhold i det norske samfunnet – også under forhold med høy innvandring, men det er krevende.»
Den omfattende utredningen sier en god del om hvor krevende det er, den er ikke skrevet av Pollyanna. Utvalget lister opp en rekke områder hvor integrering av mange flyktninger med lav kompetanse vil legge press på det norske samfunnet, både økonomisk og sosialt. Men utvalget konkluderer altså betinget positivt: Yes, we can – hvis vi vil.
«Hvis vi ser på undersøkelser av etterkommeres tilpasning til norske forhold og norske liberaldemokratiske grunnverdier over noe tid, er det grunn til optimisme», står det i utredningen. Listhaug må ha hatt en beklemmende følelse av å ha kjøpt katta i sekken. Hun hadde da sannelig ikke bedt om noen slik feel good-stemning.
Det var nok følelsen av å være sveket som drev henne til å skrive på Facebook om utredningen: «Høy innvandring kan bety økte forskjeller, høyere skatter og kutt i velferdsgoder. Det viser hvor viktig det er å holde innvandringen under kontroll. Er det derfor Arbeiderpartiet vil øke skattene med flerfoldige milliarder for å betale for økt innvandring? Lik og del!»
Svaret er Arbeiderpartiets skatteøkninger, blås i hva spørsmålet var.
Selvfølgelig kan høy innvandring føre til at forskjellene øker. Men det kan også skattelettelser som gagner de som har mye fra før. Store forskjeller forårsaket av andre årsaker enn innvandring, bidrar også til øke motsetningene mellom gamle og nye nordmenn.
Et liv på kanten- om Eirik Jensen-saken
Her har Listhaug vært så opphisset at hun ikke har oppdaget at hun legger ballen på straffemerket, mens Arbeiderpartiet tar tilløp. Det er bare for Jonas Gahr Støre å vise til utvalgets understreking av at «utjevning av levekår gjennom arbeid og utdanning stadig bør være en hovedtilnærming for å fremme likeverdig deltakelse mellom majoritet og minoriteter». Vi kan få det til, men da må vi nesten skaffe oss en integreringsminister.
Heller enn den skarpe advarselen Listhaug håpet på, har Brochmann-utvalget levert et solid grunnlag for en nasjonal samtale om hvordan vi kan redusere de uønskede virkningene av høy innvandring, uten å løpe fra våre forpliktelser som et rikt samfunn i en verden hvor ikke alle kan hjelpes der de er. Som en velsignet tilfeldighet kommer utvalgets nøkterne og grundig dokumenterte appell til vår fornuft samtidig med at hundretusener har fått følelsene satt i bevegelse av Leo Ajkics sterke NRK-serie «Flukt». Med hjertet og hjernen engasjert samtidig, kan vi gå løs på Brochmann-utvalgets ulike forslag.
De foreslår for eksempel nasjonale kriterier for akseptabel adferd på samfunnets felles arenaer. Det er blant annet bruken av nikab og andre ansiktsdekkende plagg de sikter til. Nikab er et marginalt fenomen i Norge, men et nasjonalt forbud mot å bruke plagget for eksempel i skoler, på universiteter, på bibliotek og andre fellesarenaer, vil kunne være en viktig markør. Vi kan, for å sitere filosofen Emmanuel Levinas, bare oppdage hva et annet menneske er, ved å møte det som et ansikt. Det er vanskelig å leve i samfunn med noen vi ikke ser.
LES også: Er det verdig at eldre skal gråte på telefonen?
Når utvalget skriver at «omfanget av innvandringen må være i samsvar med absorberingskapasiteten i arbeidsliv og velferdssystem», lyder det som en selvfølgelighet. Det er først når vi må avgjøre hvor stor denne kapasiteten er, at motsetningene dukker opp. Hva sier det om oss, om vi ikke tåler en slik uenighet? Innvandringsdebatten er den mest konfliktfylte vi har. Men, som utvalget skriver, konfliktene trenger ikke være en trussel mot det tillitsbaserte samfunnet. Tvert imot, vil jeg si.
Denne demokratiske uenigheten er synlig også i utvalget. To av medlemmene, forskningsleder Asle Toje ved Nobelinstituttet og seniorforsker Erling Holmøy i Statistisk sentralbyrå, vil legge sterkere vekt enn flertallet gjør, på innvandrernes plikt til «å integrere seg i det eksisterende kulturfellesskapet i landet de har utvandret til.» Også denne grensedragningen er konfliktfylt, men nødvendig. Hvor mye skal vi dele, hvor mye skal vi kreve? Og Tojes frykt for at «etniske nordmenn» kommer i mindretall, får allerede fortjent motbør.
Det er en dryg jobb å lese en NOU som denne, og få kommer til å gjøre det. Men innholdet er vesentlig for utviklingen av framtidens Norge. Innvandringsdebatten kommer til å prege både høstens stortingsvalg og valgene deretter. Derfor bør regjeringen lage en popularisert folkeutgave av NOU 2017:2 og spre den vidt og bredt.
Dette debattinnlegget er lest 160.000 ganger: Jeg må fraråde alle å bli helsefagarbeider. Yrket er rett og slett en stor bløff
Fikk du med deg denne kronikken: Sannheten om Rinnans henrettelse
«Underkommunisering av problemer kan slå tilbake», skriver utvalget. Så la oss unngå den fellen ved å gjøre farene som utvalget beskriver, kjent for alle. Og når utvalget legger til: «men det kan også ensidig negativ oppmerksomhet», så er det tilstrekkelig kommentar til den skuffede innvandringsministerens sutring på Facebook. Lik og del!
Følg på twitter.com/svelle