Blant norske allmennleger øker bekymringen for at vi i helsetjenesten bruker for mye tid, krefter og penger på tiltak som er unyttige, og i verste fall skadelige.
Det høres kanskje rart ut. For kan det bli for mye av det gode? Kan det tenkes at noen av de tiltakene vi gjør i helsetjenesten – i beste mening – ikke er så nyttige som vi tror?
Når du går til fastlegen, skal du ha grunn til å stole på at de prøvene vi tar, og de tiltakene vi setter i verk, er til beste for deg som pasient. Det står øverst på vår faglige dagsorden, og stort sett er det slik.
Men så skjer det noe med medisinens teknologiske utvikling – og trekk i samfunnet rundt oss – som gjør at vi griper inn i stadig flere menneskers liv med tiltak der vi ikke er helt sikre på om «mer» alltid er bedre:
Noen ekstra laboratorieprøver for sikkerhets skyld, et ekstra MR-bilde, en ekstra henvisning, behandling av friske for å forebygge noe som kanskje kan skje i framtiden – alt dette gjør at stadig flere av våre medborgere blir innrullert blant våre pasienter, med medisinske diagnoser.
Som allmennleger arbeider vi tett på befolkningen – i spennet mellom vitenskap og samfunn, mellom sykdom og normalitet. Det er derfor ikke tilfeldig at det blant oss allmennleger har vokst fram noen initiativ som utfordrer denne utviklingen innen fag og samfunn.
Les også: Slik skal vi bygge en fremragende helsetjeneste
Les også kronikken: Kvinner bør drikke mindre alkohol enn menn
Vi er bekymret for det vi kaller overdiagnostikk, at vi med detaljerte diagnoselister og flere prøver ledes til å sette medisinske merkelapper på flere enn dem som har godt av det.
Noen bruker betegnelsen «medikalisering», at stadig større områder av menneskelivet blir gjenstand for medisinsk fortolkning og klassifisering.
Nå har Norsk forening for allmennmedisin, vår faglige forening, utgitt noe vi kaller et «policydokument om overdiagnostikk og relatert medisinsk overaktivitet». Det ligger på nett, en vel tre siders programerklæring, som nå også diskuteres på internasjonale legekongresser.
Fikk du med deg 21 år gamle Sandra Skrødals innlegg: Jeg blir sint. Og skuffet. Og flau over å kalle meg norsk
Her beskriver vi hva saken dreier seg om, med råd til oss selv, til våre helsemyndigheter og politikere – og til våre pasienter – om hva vi kan gjøre med problemet.
Ja, for det er et problem. Riktig nok ikke like påtrengende her til lands som der helsetjenesten i høyere grad styres av penger og marked. Ikke noe er så lett å selge som angst for sykdom og løfter om helbredelse. Det er mange år siden amerikanske tidsskrifter begynte å skrive artikler om behovet for å beskytte de rike mot overivrige leger og unyttige behandlinger.
Men også hos oss – med et stort sett offentlige helsevesen – er det mange mekanismer som driver omfanget av vår virksomhet oppover.
Lettest er det å peke på legemiddelindustrien, med sin ofte aggressive markedsføring av det siste nye – og dyreste, iblant for tilstander vi knapt hørte om for noen tiår siden. Men der har vi etablert en slags maktbalanse, selv om apotekene nå markedsfører tester og undersøkelser tett opp til hva lovgivningen tillater.
Les også debattinnlegget: Jeg var forleden på visning, og første bud var på kr 210 000 over prisantydning
Men så er det forventninger fra folk flest, våre pasienter, som hver og en ønsker seg «det siste nye», med ulike prøver og undersøkelser «for sikkerhets skyld». Pasientforeningene er blitt ivrige pådrivere, og lovgivningen for pasientrettigheter gir dem ekstra vind i seilene.
Så er det mediene, selvsagt, som både informerer og propaganderer for det siste nye, og sender skumle meldinger om alt du kan bli rammet av hvis du ikke kommer deg til legen raskt nok. Og vi skal heller ikke frita forskerne, alle de fagmiljøer som raskt sender ut meldinger om nye risikofaktorer og alt du bør gjøre – eller unngå å gjøre – for å leve evig.
Men tilbake til oss selv, vi allmennleger, som må bekjenne at vi også helst vil ha ryggen fri. Også vi rekvirerer iblant prøver med gaffel. Selv om mye av vår jobb i etterkant blir å følge opp alle de prøvesvarene som likevel ikke hadde noen betydning.
I mellomtiden har vi kanskje skremt livet av både den ene og andre. «Det er uetisk å ta røntgen av andres rygger for å beskytte sin egen», husker jeg en gammel professorkollega si.
Neppe noe enkelt svar. Men vår faglige forening har tatt et viktig initiativ. Utfordringen går til våre øvrige kolleger i helsetjenesten, til våre helsepolitikere – og til folk flest, selvsagt.
steinar.westin@ntnu.no
Hør våre kommentatorer snakke om ulv, olje og æ i sin oppsummering av årets første nyhetsuke
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter