Hva er likheten mellom selfangst og dagligliv i Irak de siste åra? Svaret er ikke IS, men to av de beste norske dokumentarfilmene på lenge.
Norge er ikke som før. Ikke norsk film heller. Sjelden har det blitt illustrert bedre, enn gjennom to bemerkelsesverdige nye norsk dokumentarfilmer. Begge ble snakkiser under 27. utgave av Tromsø internasjonale filmfestival, som ble avsluttet søndag. Som vanlig ble festivalen en dundrende publikumssuksess med over 60 000 solgte billetter. Mange av dem til filmer som slett ikke låter som publikumssuksesser.
Som for eksempel «Nowhere To Hide» laget av den irakiskfødt kurderen Zaradasht Ahmed som kom til Norge i 1995. Rett før jul vant filmen hans som første norske film noen gang hovedprisen på International Documentary Film Festival i Amsterdam. Filmen er vel verdt hederen. Den fortjener et stort publikum for nærgående dokumentasjon av situasjonen i Nord-Irak etter at amerikanerne trakk seg ut.
Les også anmeldelsen av Ken Loaches «Jeg, Daniel Blake»
Gjennom fem år følger filmen en familiefar i Diyla-provinsen. Fra håpet om fred og selvstendighet etter at amerikanerne trakk seg ut i 2011, til trøstesløs utvikling etter som IS og andre grupper gjorde området beryktet som «Dødens triangel». Filmen følger firebarnsfaren og sykepleieren Nori Sharif som med kamera dokumenterer den begredelige utviklingen, både rundt sykehuset hvor han jobber og rundt hans egen familie.
Det er sjelden å møte en dokumentarfilm som så sterkt og godt viser undersiden av nyhetsbildet og situasjonen etter en stor internasjonal konflikt. Daværende president Obama erklærte Irak-krigen som over 31. august 2010, etter over syv års konflikt under den amerikanske tittelen «Operation Iraqi Freedom». Ahmeds film viser en utvikling fra vondt til verre. Den gir den amerikanske tittelen på operasjonen som startet det hele en besk ironi.
Det er vanskelig å se for seg større sprang mellom to norske dokumentarfilmer enn fra «Nowhere To Hide» til «Ishavsblod – De Siste Selfangerne», Den ramsalte, islagte og blodige debutfilmen til Trude Berg Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen bør gi dem nasjonalt gjennombrudd, også på kino. At filmen fikk publikumsprisen på festivalen er ikke overraskende.
Skildringen av det som kan være den siste norske skuta på selfangst, i Vestisen i 2016, fungerer på mange plan. For det første er den den en levende og kraftfull dokumentasjon av en norsk jakttradisjon i ferd med å dø ut. De to filmskaperne har fulgt kaptein Bjørne Kvernmo og hans mannskap i kapteinens 40. sesong på selfangst. Etter EU-regler fra 2010 har bare ett norsk skip drevet med selfangst og nå tenker Kvernmo å legge hakapiken på hylla.
Filmen følger den siste seljakta gjennom to måneder i Vestisen. Vi møter styrmann fra en familie med selfangere i mange ledd, en svensk selfangstinspektør og skårunger på sin første tur. Kaptein og mannskap byr frodig på seg selv, til et slags realityshow i grov sjø. Når orkanen setter inn, blir det litt «The deadliest catch» over filmen. Filmskaperne fanger folk, natur og selve jakta til severdig, frodig drama hele veien.
I motsetning til NRK-dokumentaren i 1989 med sjokkerende bilder som bidro til nasjonalt og internasjonalt press mot norsk seljakt, preges «Ishavsblod» av respekt for dyrene. Filmen har få nærgående scener med hakapik. Noen tusen seler må riktig nok bøte med livet, i en film som tegner et frodig bilde av Norge før og nå gjennom ferden, arbeidet og miljøet ombord.
Kaptein Bjørne kan fort bli en kulthelt på kino. Når veteranen intervjuer unge mennesker som vil bli med på selfangst stiller han dem tre spørsmål. Om de drikker melk, om de går på ski og om de røyker marihuana. Hvis de svarer ja på de to første spørsmålene og nei på det siste, kan de vurderes. Folk som ikke drikker melk vil han ikke ha ombord.
Hovedprisen i Tromsø gikk til den svært løfterike debutfilmen til amerikanske Anna Rose Holmer, som vant støtte til norsk kinodistribusjon. «The Fits» er en slående, mystisk og poetisk skildring av ei farget 11-årig jente som bokser og danser på et treningssenter. Kritikerprisen gikk til rumenske Cristian Mungius mesterlige «Den Store Prøven» som kommer på kino i februar. «Ishavsblod» kommer også på kino, mens «Nowhere To Hide» kommer på Kosmorama i mars.