Vi som lever nå, kan bli de første menneskene som ikke tar hensyn til dem som kommer etter oss. Er ikke det nokså spesielt?
Det er menneskelig å ikke ta verdens elendighet innover seg, særlig nå i jula. Likevel er det ikke til å komme forbi at situasjonen med klimautslipp er mer alvorlig enn mange ser ut til å forstå. FNs klimapanel har slått fast at det er svært sannsynlig at menneskelig påvirkning er hovedårsaken til den globale oppvarmingen. Så slutt å mas om at det er naturlige svingninger og sola. Årsaken er oss, punktum.
Da er det også rett og rimelig at vi rydder etter oss. Men det gjør vi ikke. Det mangler ikke på bekymringer for verdens klima og vakre ord om ditto tiltak. Det mangler heller ikke på kunnskap, selv om Donald Trump, Carl I. Hagen og andre prøver å late som det motsatte. Men det er underskudd på action. Tiltak som virker. I en rekke land pågår det dragkamper der regjeringer og myndigheter forsikrer at vi har forstått og vi setter inn tiltak. Det er bare den lille hake at det veldig ofte viser seg å ikke stemme.
LES OGSÅ: Klimarealistene: - Det er sola som styrer klimaet
Ta Norge som eksempel: Regjeringen er blitt kraftig kritisert for klimaprofilen i statsbudsjettet, mens den på sin side skryter voldsomt av egen klimainnsats. Cicero senter for klimaforskning ved Universitetet i Oslo har beregnet klimaeffektene av norsk klimapolitikk. Regjeringens opprinnelige statsbudsjettforslag er i en av modellene beregnet å kutte utslippene av CO2 neste år med 54000 tonn. Det tilsvarer cirka 0,1 prosent av Norges samlede utslipp. Med et slikt tempo, eller snarere mangel på fart, vil Norge aldri bli karbonfritt, og i hvert fall ikke i 2050 som målet er.
LES OGSÅ: Dette er klimaeffektene av partienes budsjettforslag
Forskningsprosjektet Global Carbon Project har beregnet hvor mye klimagass som kan slippes ut og hvor mye temperaturen vil stige. Siden 1870 er det globalt sluppet ut 2100 gigatonn CO2. Temperaturen har økt med cirka én grad celsius siden førindustriell tid. Ifølge forskerne har vi igjen et karbonbudsjett på 800 gigatonn før temperaturstigningen sprenger to grader. Med dagens tempo i utslippene, tar det 20 år å tømme dette karbonbudsjettet.
LES OGSÅ: Verdens karbonregnskap
Sammenhengen mellom utslipp og temperaturøkning er så kompleks at forskerne legger inn litt slingringsmonn. Hvis vi er riktig heldige, vil det ta hele 33 år før vi når togradersmålet, men det er dessverre mest sannsynlig at det bare tar 20 år, i 2037. Det er ikke en evighet til. Tenk tilbake til 1997, så har du det. Hvis utslippene fortsetter etter 2037, vil temperaturøkningen nå tre grader i 2070. To grader fører til alvorlige endringer i menneskers levebetingelser. Tre grader er hakket før katastrofe. Ambisjonen i Parisavtalen om maksimalt 1,5 grader oppvarming er bare å glemme. Med dagens utslippstempo, er det med 66 prosent sannsynlighet bare igjen fire år før vi har nådd 1,5 grader global oppvarming.
LES OGSÅ: Klima som økonomisk risiko
I de om lag om 200000 årene det har vandret mennesker på jorden, har det globalt aldri skjedd en tilsvarende temperaturøkning som den vi opplever nå. Mange av konsekvensene av temperaturstigning og utslipp av klimagasser kjenner vi ikke i dag. Noen av følgene er også uforutsigbare og av den grunn ekstra skumle. De store trekkene er likevel kjent stoff, dels fordi utviklingen er i gang og dels fordi FNs klimapanel, som er verdens største forskningsprogram, sannsynliggjør at vi i øyeblikket kjører med god hastighet mot stupet. Oppvarming, tørke, havnivåstigning og artsutryddelser gjør at mange områder på jorden rett og slett blir ubeboelige. Andre steder, Norge inkludert, vil bli rammet av mer nedbør, som gir hyppigere flommer og flere jordskred.
Dette er ubehagelig godt kjent, så hvorfor mase om det? Det burde egentlig ikke være nødvendig, selv om klimafornekterne vinner terreng. Den viktigste årsaken til at vi må snakke om saken er at klimaproblemene ikke går over ved at vi lar være å snakke om dem. Det er også greit å bli minnet om den moralske forpliktelsen vi har til å overlevere kloden til nye generasjoner i litt bedre stand enn den var da vi selv «fikk» den.
Med vitende og vilje fortsetter vi med ressursbruk og utslipp som vi vet vil gjøre jorden til et dårligere sted å leve. Likevel gjør vi det.