Det er ikke bare lommeboka som har det tungt etter julehandelen. Det gjelder også klimaet.

Har du noen gang tenkt på livet til et produkt du kjøper?

Hvor råvaren kom fra, hvem som har produsert varen, hvor den ble pakket, hvor den ble oppbevart og hvor mange land ett lite produkt har vært innom før det kom til butikken?

Nei?

Nå i disse juletider handler vi nordmenn for milliarder av kroner, noe som tilsvarer en svært stor menge ting, også kalt varer.

Varer som har hatt en lang reise før de nådde butikken, og varer som har bidratt til store mengder klimagassutslipp på vei til sin nye eier.

Hvorfor er det ingen som snakker om dette?

Les også kronikken: Hvor ren er «ren» vannkraft?

Luft- og sjøfart står for cirka 4,5 prosent av alle menneske-skapte klimagassutslipp, og er spådd å øke til 40 prosent innen 2050. Likevel ble ikke de to sektorene nevnt i Parisavtalen, og det er ingen enighet om hvordan internasjonal transport mellom landene skal håndteres i avtalen.

For å redusere klimaendringer er de aller fleste sektorer allerede regulert, men internasjonal handel som ikke har tilhørighet til noen, blir utelatt fra regnestykket.

Hvem skal betale? Produsent, kjøper eller transportør?

Med vårt økte forbruk er det nødvendig med en lovgiving for at vi skal få ned utslippene innen luft- og sjøfart, slik at vi ikke når de antatte 40 prosent av verdens klimagassutslipp i 2050.

Denne lovgivingen må fastsette hvem som har ansvar og skal betale, samtidig som den må foreslå tiltak til hvordan disse utslippene kan reduseres.

Vårt økende forbruk har skapt en større etterspørsel av varer, noe som gjør at selskaper flytter produksjonen sin til land med svært lave produksjonskostnader.

Her er to eksempel på at folk fremdeles svever i den villfarelsen at de eier sine barn

Dette gjør varene billigere, hvilket leder til at vi kjøper mer, noe som øker forbruket ytterligere og til slutt er vi inne i en ond sirkel som både har negative konsekvenser for dem som lager varene og for miljøet.

I tillegg til dette kommer som regel ikke et produkt direkte fra landet det ble produsert i, til landet det selges i. Råvaren kommer gjerne fra ett land, produksjonen skjer i et annet, og den ferdige varen er innom både et tredje og et fjerde land på veien til oss.

Og dette er bare produkter laget av enklere råvarer. Produkter med mange forskjellige, tekniske deler kommer fra enda flere land og har derfor en enda lengre vei hit. Merkelappen på det ferdige produktet kan gjerne si 199,- kroner når produktet er å finne i butikken, men hvor mye utslipp som har ledet til denne billige prisen er tilnærmet umulig å finne ut av.

Rapport fra Midtbyen: Edru menn står og venter på å tilby sin «hjelp» til sårbare personer, som kommer ut fra utestedene

Vi er en del av løsningen på dette problemet. Sammen med politikerne våre og produksjonsselskaper, kan vi forhindre ytterligere miljøødeleggelse.

Luft- og sjøfart må inn i Parisavtalen som en del av en helhetlig, strukturell endring. Ved å få økt gjennomsiktighet i produksjonskjeden vil vi forbrukere få muligheten til å ta mer bevisste valg, samt at problematiske deler av produksjonen vil bli belyst og dermed kan gjøres noe med.

Fram mot stortingsvalget i 2017 kan vi altså legge press på politikerne for å få gjennom en slik endring; for hvis dette er noe vi som folk vil, blir jo dette noe de folkevalgte må ta hensyn til.

På denne måten vil vi få politikerne til å jobbe for dette, slik at vi får se de resultatene vi ønsker.

Som enkeltperson kan også du gjøre en forskjell. Hva med å redusere mengden julegaver litt i år?

Hvert år kjøpes det inn haugevis med julegaver som kjøpes for tradisjonens skyld, men som ender opp med å aldri bli brukt. Hvorfor ikke kutte ned litt på dette?

Eller hva med å tenke litt alternativt i år og kjøpe noe brukt, gi bort noe du allerede har, eller kjøpe et produkt som har hatt en kort reise fra råvare til ferdig produkt?

Les også debattinnlegget: Noen ganger har jeg tatt meg selv i å vise fingeren til bilister som kjører på rødt over fotgjengerfeltet

Hver gang vi drar kortet er det som et lite valg der vi gir det vi kjøper en stemme, og sier «dette liker jeg, produser mer av det».

Som enkeltperson har man altså mye makt ved at man reduserer sitt forbruk, da dette er med på å minske etterspørselen som på lengre sikt blir nødt til å minske produksjonen.

Vi kan snu den onde sirkelen like enkelt som vi har skapt den, bare at det også blir billigere.

Vårt økte forbruk bidrar til store klimagassutslipp i en sektor ingen enda har noe ansvar for.

Vi som folk må vise at dette er noe vi vil ha slutt på, noe vi kan signalisere gjennom å redusere vårt eget forbruk. Varene vi kjøper har en lang historie av CO2-utslipp, men noe kan gjøres.

Om vi og politikerne våre tar grep, kan dette komme på den internasjonale agendaen, og til slutt ende opp i Parisavtalen.

Tar vi denne utfordringa?

Hør våre kommentatorer oppsummere nyhetsuka med Venstres Jon Gunnes som gjest i studio.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Kronikkforfatteren: Ingrid Øilo Marcussen er student og leder i Spire Trondheim