Det er bare å se det i øynene; nå begynner sesongen for «fred på jord». Kirkene fylles av mennesker som vil høre om akkurat dette. Akkurat nå.

«Fred over jorden, menneske fryd deg, oss er en evig frelser født!» Ja, det er siste verset på «Deilig er jorden.». Vi sang den på julekonsert i Vår Frue kirke for første gang søndag kveld. Det vil garantert ikke bli den siste.

Det er høysesong for fred på jord, nusselige små lam og stjerner. Jeg har akkurat kommet tilbake fra det landet hvor det hele begynte, og driver fremdeles og dobbeltsjekker om jeg har passet mitt på meg når jeg går ut av døren. I tilfelle jeg blir sjekket. I det landet jeg kommer fra, er det nemlig ikke fred på jord. Men det finnes noen tapre sjeler som jobber for det. De har jeg lyst til å fortelle dere om:

Vi drar dit hver lørdag morgen. Til den ulovlige utposten Mitzpe Yair. Her samles gjeterne med saueflokken sin etter at de har gjort unna morgenens gjeterøkt. For å vise solidaritet med Said, som eier jorda her tett inntil utposten. Hit kommer også israelske fredsaktivister fra Jerusalem, Tel Aviv og Beer Sheva. I motsetning til gjeterne, snakker de engelsk, og det gjør denne landaksjonen til en interessant møteplass for oss. Vi får greie på litt av hvert.

Idet vi ankommer, er alt som det pleier å være. Gjeterne er på plass. Sauene er på plass. Fredsaktivistene er på plass. Og soldatene er på plass. Hvor mange soldater tror dere det trengs for å passe på en flokk sauer, noen gjetere og 7–8 internasjonale? I dag er 5 militærkjøretøy oppstilt foran denne jordflekken. Hvert kjøretøy rommer en 5–6 soldater.

Er du opptatt av barn og unge? Da bør du også lese: Her er to eksempel på at folk fremdeles svever i den villfarelsen at de eier sine barn

Men det skal sies. Sauer er uforutsigbare, uregjerlige dyr. Plutselig prøver de seg og går over veien mot jordene. Da er soldatene på plass med en gang. Med geværkolben som gjeterstav. Jager sauene tilbake til flokken. Soldatene er der for å passe på settlerne. Så sauene eller gjeterne eller vi ikke krenker dem på noen måte. Selv om staten Israel underkjenner etableringen av utposter som Mitzpe Yair i det offentlige rom, forsyner de dem med infrastruktur, billig vann og elektrisitet – og soldater. Det heter å tale med to tunger – på godt norsk.

De israelske fredsaktivistene kommer fra den israelsk-palestinske organisasjonen Taayush, som er det arabiske ordet for samliv, eller å leve sammen. I dag har de med seg journalisten Chen, fra Israel Social TV. Hun ønsker å gjøre en reportasje herfra, for som hun sier « Folk flest i Israel har ikke den fjerneste aning om hva som foregår her oppe».

Visste du at Sukkerhuset i Trondheim spilte en rolle i slavehandelen?

Jeg tenker i mitt stille sinn, at det har ikke folk i resten av verden, heller. Det foregår en okkupasjon her. En underkjennelse av et helt folk. En urettferdighet som roper mot himmelen, men som ingen vil se eller høre eller snakke om. Jeg skjønner ikke hvorfor. Handler det om penger? Handler det om ubearbeidet skyld knyttet til jødenes skjebne under 2. verdenskrig? Eller handler det om at hver gang du åpner munnen for å påpeke denne uretten, blir du beskyldt for å være antisemittisk. En ting er i hvert fall sikkert: Det blir ikke fred på jord av slikt.

Det er mange som er redde. Jeg snakker med en jødisk bestefar fra Jerusalem. Han vil ikke si hva han heter. Jeg spør han hvorfor han er her. « Jeg er bekymret for framtiden til barnebarna mine», sier han. «Hva slags land skal dette bli å leve i hvis det fortsetter på denne måten?». Han vil heller ikke at jeg fotograferer han. Jeg skjønner godt at han er redd. De siste årene har israelske freds- og menneskerettsorganisasjoner blitt marginalisert og stemplet som forrædere i det offentlige ordskiftet, og det foreligger et forslag til en lov i nasjonalforsamlingen som legger strenge restriksjoner på deres virksomhet.

Les også kronikken: De glemte barnevernbarna

Mens vi står der og snakker, ser vi en stor flokk med unger som kommer løpende over bakketoppen og rett mot oss. Det er Said som kommer, med alle sine barn og noen til. De løper rett mot soldatene og begynner å sette opp fotballmål av steiner på sletta foran militærkjøretøyene. Said går og håndhilser på soldatene. Jeg kikker bort på Ada, en av de andre fredsaktivistene, og hun forklarer: «Han ser på soldatene som gjester. Han håndhilser på dem fordi de er gjester på hans land». Det går opp for meg at jeg er vitne til en palestinsk gjestfrihet som overgår min forstand. «Velkommen til mitt land», sier Said og byr soldatene kaffe. Stemningen forandrer seg til å bli mer avslappet. Guttene går i gang med å spille fotball, og jentene leker med noen ballonger som vi har med. Saids kone finner fram tekjelen og fyrer opp et bål. Vi er i nærheten av noe som ligner fred. Hvis vi later som vi ikke ser soldatene.

Les også debattinnlegget: En bussjåfør er ikke en hvilken som helst idiot som bare kan erstattes av en svart boks

Ada forteller meg om bakgrunnen for landaksjonen. For 3–4 år siden begynte en av settlerne fra utposten å pløye og ta i bruk jorda. Etter det måtte Said bevise at denne jorda tilhørte han. Etter flere omganger i retten, fikk han tilbake 70 prosent av jorda, men fremdeles må han søke om tillatelse når han skal arbeide med den.

Hun forteller at av og til kommer det settlere ned fra utposten for å jage dem bort. I dag er det stille og rolig og ingen settlere å se. Vi drikker mer kaffe som ungene serverer. Så er det tid for å gå hjem. Fredsaktivistene fra Taayush drar videre til landsbyen Um Al Kher, for å hjelpe innbyggerne med å bygge opp to hjem som israelske myndighetene rev ned og ødela i forrige uke.

Jeg bøyer meg i støvet for pågangsmotet til våre nye venner. Det er David mot Goliat, men de står i det. Hver dag. Hver uke. Hver måned. I år etter år. Drevet av håpet om fred på deres jord.

Hør våre kommentatorer snakke om faren for regjeringskrise, sjakk som action-TV, julenostalgi på TV og kulturkrangel.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.