Ivar Koteng gjorde funnet av Klemenskirken mulig. For dette bør han ikke bare bli Årets trønder, men også havne på sokkel.

Ivar Koteng burde få en statue reist på Peter Egges plass, utbyggeren som bladde opp 11 millioner kroner av egen lommebok og gjorde de arkeologiske undersøkelsene, som førte til funnet av Klemenskirken, mulig.

Hans navn vil for alltid være innskrevet i trondheimshistorien sammen med kirken og historien han hjalp tilbake i rampelyset etter knapt 1000 år i tornerosesøvn i en bakgård i Søndre gt.

Ivar Koteng er ikke bare årets, men tidenes mest selvskrevne kandidat til å bli Årets trønder 2016. Og Peter Egges plass må selvfølgelig skifte navn til Olav den Helliges Plass (eller torg), utformet og utsmykkes på en måte som er Norges nasjonalhelgen og hans historie verdig.

Hvorfor er dette så stor en begivenhet at den var på forsiden av aviser over hele landet i forrige uke? Hvorfor avlyser Riksantikvaren alle sine møter og reiser i ens ærend til Trondheim for selv å ta styringen på hva som skal skje videre med kirkeruinen? Linjene nedenfor håper jeg kan antyde et svar.

Adresseavisens Stein Arne Sæther mener: «Sensasjonen må ikke bli stengt inne av et glasstak»

Det var et stort øyeblikk, jeg må innrømme det. Det skjedde da vi sto der denne iskalde dagen tidlig i november og så ned på en haug flate stein lagt sirlig i lag på da (nesten) alle brikker falt på plass:

Vi sto midt i det som måtte være Klemenskirken.

Tårene kom i øyekroken! Jeg er verken religiøs eller nasjonalistisk anlagt og ikke spesielt sentimental. Og det var heller ikke fordi vi sto foran den ultimate løsningen på et problem som hadde opptatt historikere og arkeologer i generasjoner.

Nei, tårene ble næret av noe helt annet: Den overveldende erkjennelsen av å være på stedet der Olav den hellige Haraldsson første gang «... ble bisatt over høyalteret. Kista var trukket med pell og det ble satt telt over den av gudsvev ...» (Snorre i Sagaen om Olav den hellige).

Les også debattinnlegget: Min kone talte hele 119 motgående vogntog på 19 mil smal og svingete vei

Har du fått med deg debatten om Kunsthall Trondheim: Timene gikk. Hører ikke en skit. MÅ det være sånn? Er klar formidling uvesentlig?

Vi sto der dette faktisk skjedde, hvor Olav den hellige ble helgenforklart og hans kiste ble satt på det høyalteret som nå, preget av tidens tann, åpenbarte seg foran øynene på oss. Arkeologenes innsats hadde gjort det mulig å tre inn i et avgjørende øyeblikk i Norgeshistorien.

Vi sto der blant skyggene av heltene og skurkene fra Snorres saga, trønderhøvdingen Einar Tambarskjelve, biskop Grimkjell, danskekongen Sven Tjugeskjegg og dronning Alfiva.

Jeg har lest Snorres og andre sagaforfatteres fortelling som handler om dette øyeblikket, men uten å få frysninger nedover ryggen av det. Men her hvor vi sto og hutret i morgenkulden skjedde akkurat det: For vi var omgitt av de samme kulissene som den gang, kirken med sitt høyalter, alt bevart på stedet der det skjedde.

Les om mysteriet Klemenskirken

Hva handlet dette om? To ting var i alle fall viktige elementer i dette komplekse samspillet som fant sted mellom oss og levningene av Klemenskirkens ruiner, nemlig 1) at «historien» gikk over fra å være et abstrakt fenomen til å bli det motsatte, nemlig til å bli tilstedeværende og gripbar, og 2) det fysiske nærværet av et autentisk miljø fikk fram en eller annen form for direkte forbindelse mellom oss og fortiden.

I de tilfellene der vi kan sette de fysiske gjenstandene inn i en større sammenheng – og her kan skriftlige kilder selvfølgelig bidra vesentlig – blir opplevelsen av å være til stede i historien imidlertid vesentlig forsterket. Som i dette tilfelle, der vi både har skriftlige og materielle tilganger til den enestående historien Klemenskirken er en avgjørende viktig del av.

Levningene av Klemenskirken, dens historie og dens religiøse betydning vil derfor utvilsomt kunne gjøre stedet til et nytt pilegrimsmål. Da er det verd å reflektere over følgende: Lenge har Stiklestad stått som det historiske sentrum for Olavskult og – tradisjon. Den statusen har Stiklestad fått i kraft av å være helt sentral i de legendariske og litterære beretningene om Olav som er blitt til i kristen middelalder, beretninger som er skrevet av for og i en religiøs og kirkelig tradisjon. Altfor lenge har dette vært utgangspunktet for synet på og betydningen av Olav og hans (virknings) historie.

Se video av det sensasjonelle funnet her

Klemenskirken opp i dagen gir nye utgangspunkt for nå å kunne nyansere denne fortellingen: Klemenskirken og dens nærområde, midt i Trondheim sentrum, er det autentiske stedet hvor Olav ble helgenforklart, og det er først og fremst storpolitiske beslutninger som ligger bak denne handlingen, der Midt-Norge forsøkes innlemmet i det danske riket og lokale stormenn intrigerer i det kaotiske politiske situasjonen på egne og andres vegne.

Historien om den norske nasjonalhelgenen Olav den hellige må forstås i en slik sammenheng, og den historien startet ikke tilfeldig i Klemenskirken i Olavs egen kongsgård og kirke i Nidaros. Det var her kulten ble etablert, og den ble videreført av Olavs etterfølgere Magnus den Gode, Harald Hardråde og Olav Kyrre. De bygde alle kirker i byen til ære for Olav (et par av kirkene er fortsatt bevart, flere som ruiner), og de herskende kongene plasserte Olavs skrin på høyalteret for å være nær helgenkongen og rikets beskytter. Slik forseglet og styrket de første rikskongene den vitale alliansen mellom samfunnets to maktsentra, konge og kirke.

Uten disse begivenhetene ville slaget på Stiklestad nok fortsatt vært et viktig slag, men ikke viktigere enn så mange andre i landets tidlige historie.

I lys av dette er det på tide at Trondheim tar tilbake sin del av historien som rettmessig hører hjemme i byen, gjøre Klemenskirken tilgjengelig og formidler historien der den først oppsto og hører hjemme, midt i Trondheim by.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Roses: «Hans navn vil for alltid være innskrevet i Trondheimshistorien sammen med kirken og historien han hjalp tilbake i rampelyset etter knapt 1000 år i tornerosesøvn» skriver kronikkforfatteren om Ivar Koteng, som vi her ser sammen med prosjektleder Anna Petersen.