Kvinnefiendtlighet er en innarbeidet del av retorikken til vår tids demagoger og høyrepopulister. Kampen mot dette handler om uendelig mye mer enn å være snill med damer.
Om lag en uke før den amerikanske valgdagen hadde jeg mareritt. Jeg drømte at mødrene våre var døde og at rosabloggerne og de nye hjemmeværende var blitt de nye voksne. Jeg sto midt i en kjempestor messehall hvor tusener på tusener av damer deltok på cupcakemesse...tror det var på Nidarø. Det var ikke mulig å se enden på folkemengden og alle så like ut. Stylede, nytrente, collageninjiserte med korte skjørt og myke, hvite kosegensere. Det kjatret og peip i myriader av nystriglede pommeranere, maltesere og chihuahuas. Mellom larmen snakket deltakerne med hverandre om hvor mye de gledet seg til å komme hjem til sine menn og bake og kose og stelle med dem. Så bråvåknet jeg. Stavrende langs fjordpromenaden på vei til piren blåste jeg hodet ut med Wawa Stürmers «Vi är många» og trøstet meg med at det bare var en drøm. Så kom onsdag morgen.
Les også: Clinton er en «nasty woman» som spiller «kvinnekortet»
Les også: Mennene du ikke bør ligge med
Kvinnefrigjøringen er uten tvil vår tids viktigste og største sivilisasjonsprosjekt. Dette skapte muligheten for å realisere halve verdens talent, skaperkraft, intelligens og arbeidsevne. Kan man egentlig fatte hva det betyr for et land å få doblet sin arbeidende befolkning? Sine forskningsmiljøer? Sine politikere? Eller i motsatt fall, få halvert disse gruppene? Man kan i dag enkelt dele verden inn i stater som går på halv maskin og hel maskin. En del av verdens land velger av tradisjonsårsaker å ikke benytte seg av halvparten av sin humankapital. Denne formen for samfunnsorganisering kan sammenlignes med at vi i morgen bestemte oss for å sette halve Norges befolkning på trygd og samtidig nekte dem attføringstiltak. Hvor absurd det enn måtte høres ut er noen av de landene som skapte denne fantastiske utviklingen nå i ferd med å snu trendene.
Kjerneverdien i Vestens sivilisasjonsprosjekt har lenge vært at våre medborgere skal verdsettes og bedømmes etter sine evner og egenskaper og ingen ting annet. Det har vært vårt udiskutabelt viktigste konkurransefortrinn foran resten av verden. Sjeldent har menneskeheten noen gang tenkt ut en tanke som i så stor grad evner å kombinere humanisme med skaperkraft og muligheter. Verdens nye høyrepopulistiske ledere arbeider systematisk og målrettet mot dette. Kvinnefiendtligheten og hetsen av minoriteter har fosset ut av Donald Trumps retorikk i månedsvis. Til tross for dette kan han snart sette seg på klodens mektigste trone. Løftet opp gjennom valg i den nasjonen som, til tross for alle sine feil, har vært førende i verden i det å spre ideen om at alle mennesker er født like. Det er ikke lenger bare råtne demokratier og tyrannstater som arbeider for å sette vår sivilisasjon i revers. Denne jobben skal nå ledes av verdens eneste supermakt med fullt handlingsrom både i Senatet og i Representantenes hus.
Les også: Hvem stemte på Trump
Les også: Mer enn en røst fra rustbeltet
Hjemmekosende rosabloggere har i mange år fremstått som en slags vardøg for noe som kommer. En tilbakevending til tradisjonelle familieverdier, sterke menn og svake støttende kvinner, selvrealisering ved å ikke realisere noen ting som helst. Et økende kvinnetall på universitetene, flere og flere kvinnelige statsledere og et økende antall kvinner i toppjobber har enkelt kunnet motbevise dette som en overfladisk analyse. Nå ledes snart USA og stat etter stat i Europa av politikere som effektivt arbeider for å fortære selve fundamentet som Vestens styrke hviler på, nemlig medborgernes mulighet til å bedømmes utelukkende på bakgrunn av sine egenskaper og sitt bidrag til fellesskapet. Ikke på grunn av sitt kjønn, sin hudfarge, sin religion eller sin legning. Og i alle europeiske stater vokser partier som ønsker det samme.
Det ligger ingen verdi i å jage halvparten av befolkningen ut av offentlige kontorer, universiteter og bedrifter og hjem til en vaskekost og en seng. Det skapes ingen fremtid og velstand ved å nekte minoriteter muligheten til å bidra med sine evner på lik linje med andre. Slik stakes kun veien ut til bananrepublikken. Vår tids viktigste kamp er å unngå at vi havner der selv.