Det er tidlig morgen. Disen ligger lavt over åsene. Vi er i South Hebron Hills – i det bibelske Judea. Også kalt Vestbredden, eller area A, B eller C, etter oppdelingen ifølge Osloavtalen i 1994. Sjelden har vel uttrykket «kjært barn har mange navn», kommet mer til sin rett enn nettopp her.

Bilen humper seg av gårde på steinete veier. Her – i ingenmannsland mellom area A og C, er det ingen som tar ansvar for veivedlikeholdet. Det bærer bilen tydelig preg av. Jeg må innimellom holde på dashbordet for at det ikke skal ramle i fanget på oss, og rett som det er må vi ut av bilen for å lukke bagasjelokket som stadig spretter opp.

Hver morgen møter han meg med et stort glis: « Hello, Beyatta, how are you?» Humøret hos folket på Vestbredden er i seg selv et mirakel, tatt i betraktning forholdene de lever under. Et militærkjøretøy kommer mot oss. På vei inn idet selvstyrte palestinske A-området, som vi er på vei ut fra. Sjåføren vår sperrer opp øynene. «Å, nei», sier han. « Dette betyr trøbbel». Vi kikker spørrende på han. Han forklarer at ungene snart er på vei til skolen. Et israelsk militærkjøretøy på skolevei er en så stor provokasjon, at han frykter steinkasting fra ungene. Det vil gi okkupasjonsmakten akkurat den unnskyldningen de trenger for å ty til våpen og tåregass. Mot unger på skolevei. Frykten hans er bygget på erfaring. Så mye skjønner vi.

Landsbyen Tuba er målet for turen. Her bor det 110 mennesker og noen kameler. Sju skolebarn venter på oss. Vi plukker opp den første langs veien. En liten gutt på rundt åtte år. Vi ser han på lang avstand med den lille sekken på ryggen. Jeg lurer på hvordan det er å være liten og gå kilometervis alene på en øde skolevei kontrollert av militæret? En enda mindre gutt og storesøsteren hans kommer hånd i hånd ut fra et av teltene. Gutten setter seg tett inntil meg. Søker trygghet og beskyttelse.

Signert-skribent Steinar Westin skriver at leger, helsepersonell og sykehus blir blinket ut som mål for bombing og terror

Da går vi. Ungene først og vi etter. Det er virkelig øde her; bare stein og sand så langt øyet kan se. Og en gjeter på tur med sauene sine. Når vi kommer over første bakketopp, ser vi en annen bakketopp med grønne pinje- og furutrær. Den virker helt malplassert her i dette golde landskapet. Det er den også – både i biologisk og folkerettslig forstand. Her har settlere tatt for seg av jorda og slått seg ned i en ulovlig utpost. Etablering av settlements er en viktig brikke i Israels annektering av palestinsk land og defineres som ulovlig, ifølge Folkeretten.

Av grønnfargen på trærne, skjønner du at dette samfunnet har rikelig tilgang på vann. I slående kontrast til de palestinske landsbyene i området. Så er det også slik at de ulovlige utpostene og settlementene får kjøpe vann for 5 shekel per kubikkmeter. (1 shekel er p.t. ca. 2,2 norske kroner) Til sammenligning må de fattige, palestinske bøndene betale 35! Min venn Hafez, sier det på denne måten «Vår største seier er at det fremdeles bor palestinere her». Vel, vår skolevei går midt imellom utposten Ma´on Farm og settlementet Maon. Og den er farlig. Her opplever ungene at settlerne angriper dem både fysisk og psykisk, i form av trakassering på daglig basis. Det har gått så langt at militæret har satt opp en eskorte for ungene, både når de går til skolen, og når de skal hjem. Dette ble gjort først etter at noen internasjonale som gikk sammen med ungene, også ble utsatt for vold. Dette viser at internasjonal oppmerksomhet nytter. I en kontekst der menneskerettighetene daglig blir brutt, gir dette verdenssamfunnet et stort ansvar. Men også en mulighet.

Vår oppgave er å følge ungene til militæreskorten, og påse at den faktisk kommer. På grunn av settlervold mot internasjonale sist vår, er vi frarådet å gå den delen av veien hvor militæret følger. Når ungene får øye på militæreskorten, setter de opp farten. Vi blir stående igjen. Det kjennes ikke greit, men vi har organisert oss slik at andre frivillige står og tar imot ungene på den andre siden. Når skoledagen er over, møter vi dem igjen. Da er det samme prosedyre på vei hjem. Vi rekker så vidt å lese litt lekser og leke litt før vi hører brumminga av militærkjøretøyet. Ungene spretter opp og gjør seg klare til å gå den lange veien hjem. Dagens gåte: Hvor mange soldater trengs det for å følge syv skolebarn forbi et settlement? I dag er svaret fire.

Les også kronikken: Hvorfor oppfordrer bymisjonen i Trondheim til å bruke Dale Garn?

Hvordan sørge for at ungene får en trygg skolevei? I ethvert normalt demokratisk samfunn, ville selvfølgelig løsningen være å fjerne utposten og settlementet. Da ville Folkeretten blitt respektert og ungene fått gå til skolen i fred. Isteden brukes militæret til å forhindre vold og kriminalitet og skape løsninger som ikke er gode for noen.

Dette er et kjempestort demokratisk problem, som gjennomsyrer hele det israelske samfunnet.

Jeg registrer med bestyrtelse at Norge har økt handelen med Israel med over 30 prosent det siste året, og er i ferd med å inngå handelsavtaler om militær teknologi. Er det greit å forsyne et semi-demokratisk land med med teknologisk «knowhow» som den bruker mot sin egen befolkning? Jeg synes ikke det.

Hør vår podcast «OmAdressert» som besøker klasse 10C på Charlottenlund ungdomskole for å få vite mer om hva ungdommen tenker rundt skole, kroppspress, amerikanske soldater på Værnes og om de frykter en kald krig.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.