Politikere i Selbu vil samle mennesker med omsorgsbehov på ett sted. Et bofellesskap med sju utviklingshemmede skal forstyrres. De har en trygghet det har tatt mange år å etablere.
Ansvarsreformen (HVPU reformen) kom som et frisk pust av menneskeverd på slutten av 80-tallet. Institusjonene ble tømt og psykisk utviklingshemmede skulle få et nytt liv hvor normalisering og integrering var sentrale begrep. De psykisk utviklingshemmede skulle bo som folk flest i ordinære bomiljø med maksimalt 4–5 samlokaliserte boliger. De politiske føringene har i alle disse årene etter ansvarsreformen ble innført, vært rørende enige og entydige. Flere stortingsmeldinger har understreket de opprinnelige intensjonene i ansvarsreformen, og det samme er slått fast i CRPD artikkel 19 (En FN konvensjon. Vedtatt i 2008 og ratifisert av Norge i 2013).
Er det greit når mennesker med utviklingshemming må særbehandles for å kunne delta i aktiviteter?
Så hva skjer? Jo, Malvik har bygget omsorgsghetto med flere brukergrupper (psykiatri og rusmisbruk) tett sammen. Stjørdal har nylig bygd en stor ansamling av omsorgsboliger i Fosslivegen. Nå drømmer ivrige politikere i Selbu om det samme. Samlokalisering av 20 boliger for mennesker med omsorgsbehov med felles personalbase, planlegges der hvor min søster bor. Hvor mange av disse som skal benyttes til andre brukergrupper, er uklart. Et bofellesskap med sju utviklingshemmede som er trygge på hverandre og glade i hverandre skal forstyrres. En trygghet det har tatt mange år å etablere.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): La oss løfte det unike, droppe integrering
Rundt omkring i kommune-Norge ser man denne iveren etter å bygge store omsorgsghettoer. Er dette lettvint-løsninger med håp om sparte kroner? Hvor ble Husbank-vokterne av? Har de sovet i timen? På hjemmesiden til Husbanken finner vi følgende presisering: «Kommuner som ønsker å etablere bofellesskap med flere enheter enn Husbanken anbefaler (4–8) må gi særskilt begrunnelse for dette når de søker om tilskudd». I 2014 godkjente Husbanken 13 prosjekter med mer enn ni samlokaliserte enheter. Jeg undres på om disse kommunene serverte en «særskilt begrunnelse» til fordel for beboerne. Det står også: «Det er en forutsetning at ulike brukergrupper ikke samlokaliseres på en uheldig måte». Her er det grunnleggende forskjell på liv og lære.
Flere forskningsprosjekter er gjennomført og stor bekymring er uttrykt. Tydeligvis mot døve ører hos ignorante kommunepolitikere. «Hva skal man med forskning?». Kommunepolitikerne kaver rundt etter spiselige argumenter, men til slutt glipper det ofte ut at en skranten kommunekasse krever et effektivt tjenestetilbud. Hva nå det er? Kittelsaa og Tøssebø (NTNU samfunnsforskning 2011) understreker at internasjonal forskning viser marginale stordriftsfordeler, med mindre anledningen benyttes til å gjøre store samlokaliseringer billigere ved å redusere bemanning. De viser i sine undersøkelser at i større bofellesskap har en ansatt oftere ansvar for flere beboere samtidig. Altså en klar sammenheng mellom ønske om penger spart og redusert omsorg for de svakeste i samfunnet?
Et annet argument som benyttes er at store boligkomplekser fremmer faglig kompetanse og stabilitet i tjenesteytingen. Kittelsaa og Tøssebø viste at små bofellesskap kommer best ut når det gjelder veiledning og faglig støtte fra kollegaer. Manglende stabilitet i tjenesteytingen til den enkelte beboer er sterkt knyttet til utstrakt bruk av deltidsstillinger både i små og store bofellesskap. Det er imidlertid en klar økning i antall personale som jobber hos den enkelte beboere i store i forhold til små bofellesskap. En rekke andre funn viser at smått er godt når det gjelder personalstabilitet og god oppfølging av beboerne.
Et tredje argument er at store fellesskap reduserer ensomheten blant de utviklingshemmede. Hvis dette argumentet skulle blitt brukt på folk flest, ville det bety mindre ensomhet i byer enn på bygda. Dette faller på sin egen urimelighet. Det er andre forhold som skaper gode relasjoner mellom mennesker. Forskning har vist at det er mindre ensomhet blant utviklingshemmede i mindre bofellesskap da trygghet og ro fremmer gode relasjoner mellom beboerne.
Jeg undres over hva fagfolkene som jobber rundt i kommune-Norge egentlig mener. Helse og sosialsjefene rundt i kommunene bør være faglig forankret i sine avgjørelser. Blir de marionett-dukker for handlingskåte kommunepolitikere som tenker sparte kroner fremfor god omsorg, boligmasse fremfor trygge hjem? Husk at det er viktigere å være ydmyk og varsom overfor dem som trenger din hjelp enn overfor dem som forlanger din lojalitet.
LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Verden kan stå foran et sammenbrudd i produksjonen av helt sentrale matvarer»
Til de folkevalgte rundt om i kommune-Norge vil jeg si, hent frem empatien i deg. Ikke tråkk rundt i livet til mennesker som ikke kan skyve deg bort. Hvis man sitter fast i sin egen navlelo og sparegrisen er skranten, er det lettere å redusere i omsorgssektoren enn å slanke kommuneadministrasjonen. Det kan godt hende at gode hensikter og god vilje ligger bak kommunens feilslåtte tankegang, men det forsvarer ikke at man reinfører institusjoner stikk i strid med politiske føringer, faglige utredninger og mot de utviklingshemmedes beste.
Rettighetsutvalget (nedsatt av regjeringen) overlevert sin rapport «Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming» til statsråd Solveig Horne den 3. oktober i år. I boligdelen får Husbanken sterk kritikk, og utvalget anbefaler at det settes et tak på seks samlokaliserte boligenheter. Vi får håpe at dette er starten på en bedre fremtid for våre kjære.
Til deg som har lest dette og tenkt at heldigvis så gjelder ikke dette deg og din familie, ennå. Da vil jeg minne om Arnulf Øverlands ord: «Du skal ikke så inderlig vel tåle den urett som ikke rammer deg selv». Husk dette ved neste kommunevalg.