Ove Sem, tidligere politistasjonssjef i Trondheim og tidligere lensmann i Orkdal kommune og Agdenes kommune

Lensmannskontorenes store kvalitet er at de er nær befolkningen. Hvordan dette skal sikres i den nye nærpolitireformen, er ganske ubesvart.

Publisert: Oppdatert:
Du leser nå en kronikk. Den uttrykker innsenderens mening.

I disse dager er politiet i dialog med kommunene i Trøndelag for å sikre innspill til innholdet i nærpolitireformen. Prosessen mellom politiet og kommunene har vært god, og politiet har vært bevisst på å involvere kommunene i arbeidet. Involvering har skjedd både ved at ordførere har deltatt som medlemmer av styringsgruppen for reformarbeidet, og gjennom samlinger mellom politiet og flere representanter for alle kommunene i Trøndelag.

Stortinget har sagt noe om hvilket politi og hvilket nærpoliti som ønskes. For kommunene er nærpolitiets fremtidige rolle og politiets evne til å drive forebyggende arbeid i lokalsamfunnene sentralt. Stortinget har stilt tydelig krav til nærpolitiutviklingen, og har bl.a. fastslått:

• Politiet skal være tilgjengelig for innbyggerne i hele landet og levere kvalitativt gode polititjenester.

• Ut ifra oppgavene må politi- og lensmannsetaten ha en desentralisert struktur.

• Trygge lokalsamfunn skapes gjennom kunnskap om personer og miljøer, tillit i lokalmiljøene, kontakt med lokale samarbeidsaktører, og kapasitet til å respondere ved behov.

• En velfungerende kontaktflate mellom politi og lokalsamfunn er en forutsetning for god forebygging og god kriminalitetsbekjempelse.

Lensmannskontorenes tidligere rolle som nærpoliti og tidligere stortingsmelding om politiets rolle i samfunnet, har vært en viktig rettesnor for Stortinget i de føringer som er lagt.

LES SAKEN: Slik lyktes de mektige aktørene på Overvik

Lensmannskontorenes store kvalitet har nettopp vært det å være nær lokalbefolkningen. Det er derfor ekstra beklagelig at sentrale stortingspolitikere fra FrP og Høyre som er medlemmer av justiskomiteen, finner det betimelig å beskrive lensmannskontor «som bygninger uten innhold». Lensmannskontorene har evnet å arbeide med årsakene til at kriminalitet skjer. De har i utstrakt grad blitt utfordret på årsakene, nettopp fordi de er nær lokalbefolkningen. Lensmannskontorene har kjent på kravet fra lokalbefolkningen og kjent på ansvaret for å få bukt med de reelle årsakene til kriminaliteten i lokalsamfunnet.

Lensmannskontorene har løst oppgavene på forskjellige måter og mange ganger med stor grad av kreativitet og «sunt bondevett». Og svært ofte har denne arbeidsformen gitt godt resultat nettopp fordi lensmannskontorene har vært nær lokalbefolkningen og fordi lokalbefolkningen kjenner sitt politi, og fordi denne «symbiosen» skaper godt klima for gode løsninger.

Spørsmålet om hvordan denne arbeidsformen blir kompensert når lensmannskontorene nå er foreslått nedlagt og sammenslått i mange kommuner, står hittil nokså ubesvart. Det nærmeste vi kommer konkrete svar når vi leser dokumentene om nærpolitireformen, er begreper som «mer politiarbeid på stedet», «politikontakt» og «raskere responstid». Innholdet i disse begrepene er fremdeles ikke tydelig definert. For å sikre arven etter lensmannskontorene må disse begrepene fylles med innhold. Konkret mener jeg reformen i Trøndelag må besvare følgende tre spørsmål om nærpolitiutvikling:

1. Hvordan skal det «nye nærpolitiet» sikre og videreutvikle den uformelle kontakten mellom politiet og lokalbefolkning?

2. Hvordan skal det «nye nærpolitiet» sikre lokalbefolkningen en lav terskel for å kunne ta kontakt og ha dialog med politiet?

3. Hvordan skal det «nye nærpolitiet» sikre lokal samhandling mellom politiet og kommunale myndigheter, næringsliv og det frivillige?

Svaret på det nye nærpolitiet er ikke å opprettholde tidligere lensmannskontor eller bevare alle lensmannskontor som politimesteren nå foreslår sammenslått. Vi har behov for bedre beredskap, bedre responstid og et sterkere fagmiljø. Men før innholdet i nærpolitirollen er konkretisert vil ikke de grepene som til nå er skissert, gi et bedre nærpoliti.

Jeg mener derfor politimesteren i tillegg til de grepene som til nå er skissert bør:

1. Vurdere å etablere faste kontaktordninger mellom patruljerende politi og lokalbefolkning med dedikerte polititjenestekvinner og – menn som kjenner lokalområder og er kjent av befolkningen i kommunen. Befolkningen må vite hvem som er sitt «fastpoliti», og en slik ordning bør utprøves.

2. Sikre at det er en «politikontakt» i hver kommune, og at dette ikke kun blir en person som reiser rundt i møter, men at ordningen utvikles til å fylle en rolle som både leder og tjenesteyter for nærpoliti i sin kommune!

3. Sikre at «mer politiarbeid på stedet» ikke bare dreier seg om ipad og dårlig nettverk som en erstatning til «konstabelblokk og penn». Men tiltaket må sees i forhold til at politiet må følge opp hendelser og situasjoner i lokalmiljø over tid, dvs. husbråksituasjoner, ungdomskriminalitet, individuelle konflikter og gruppekonflikter, uønsket adferd i ungdomsmiljøer, trafikkproblemer, og rus- og voldsproblematikk.

4. Sikre at det i samarbeid med kommunene skapes en «lokal justispolitikk» som forplikter og ansvarliggjør både politiet og samarbeidspartnere i en felles plan for å forebygge kriminalitet.

5. Sikre at det utvikles ordninger med «kontor i bil» som gir muligheten for å få polititjenester uten at man trenger å reise mange mil for å få utført sitt ærend hos politiet.

Politimesteren har i høringsrunden som nå pågår stilt konkrete og gode spørsmål til kommunene om fremtidens politi. Det er å håpe at han får gode svar med på veien i videre arbeid med reformen.