Trondheim har ikke bare fått sitt eget litteraturhus. Byen har også blitt beriket med en annen form for litteratur i det offentlige rom. Hvordan skal vi lese litteraturen som bokstavelig talt er blitt hogget i stein – midt i bybildet?

18. oktober åpnet Trondheims lokale minnested over ofrene for terrorangrepene mot Oslo og Utøya 22. juli 2011. Planene om minnestedet oppsto i og med gaven en anonym giver tilbød alle kommunene som hadde mistet noen i terroren – den etter hvert omstridte bautaen av Nico Widerberg. Trondheim valgte å takke nei til gaven. I 2014 vedtok byens politikere at et eget minnested skulle etableres i Tordenskioldparken. Kommunen inviterte deretter skandinaviske kunstnere til å utforme skisser over et minnested. Seks forslag var med i konkurransen.

Vinnerbidraget som nå er realisert, er signert den svenske kunstneren Anders Krüger og landskapsarkitekten Marianne Levinsen fra Danmark. Det har fått navnet «Terra Incognita». Terra Incognita er blitt et lavt og lavmælt uttrykk i bylandskapet. Parken mellom Vår Frues kirke og Frimurerlosjen er dekket av et hvitt gruslag som er fylt av «øyer» støpt i hvit betong. Øyene er av litt ulik høyde, ingen høyere enn at et barn lett kan klatre opp på den. I den største øya er det nedfelt et vannbasseng hvor 77 lyspunkter i bunnen tennes når det er mørkt – et punkt for hvert av de drepte terrorofrene. På den samme øya er «22. juli 2011» gravert inn i betongen på den ene siden. Datoen er det eneste som med all tydelighet forteller oss hvilken hendelse dette stedet er til minne om.

Datoen akkompagneres dog av et utvalg tekstfragmenter som er hogget inn i betongøyenes overflate. Én av øyene har preget inn refleksjoner om terrorangrepet undertegnet ungdom i Trondheim. På en annen kan vi lese utdrag fra Jens Stoltenbergs tale til det norske folk på Rådhusplassen 25. juli 2011. På en tredje finner vi vers fra Nordahl Griegs «Til ungdommen», som på mange måter er blitt selve 22. juli-diktet. De øvrige betongøyene har tekster hvor forbindelsen til terrorangrepet er mer uklar: Sitater fra Det gamle testamente og strofer av de anerkjente samtidslyrikerne Inger Christensen (dansk), Tomas Tranströmer (svensk) samt den adskillig mer ukjente norske poeten Terje Dragseth.

Litteratur gravert inn i byrommet er kanskje et tegn i tiden, en variant av innredningstrenden der ord («HOME», «LOVE») og slagord («Keep Calm and Carry On») hengt på kjøkkenveggen eller plassert på peishyllen skal skape en blanding av kos og ettertanke. Tyr vi til litteratur i vår samme søken etter trygghet og trøst? Uansett sammenfaller åpningen av Terra Incognita med innvielsen av ti «litteraturbenker» i byen. En litteraturbenk er rett og slett en benk som har litteratur skrevet på seg. Prosjektet er initiert av Litteraturhuset i Trondheim etter modell av et lignende prosjekt i Århus. Ti trondheimsforfattere har fått i oppdrag å skrive en tekst som skal pryde en benk. Benkene er tegnet av arkitektstudenter ved NTNU og skal plasseres rundt omkring i byen. Teksten skal på en eller annen måte være relatert til stedet benken plasseres på. Bestillingen er konkret og konseptet tydelig. Og budskapet kanskje at litteraturen er et hvilested?

Terra Incognita er også et bestillingsverk. På nettsidene til kommunen forklares oppdraget: «Det er et ønske at minnestedet skal bli et godt sted for ungdommers demokratiutøvelse og at det også skal kunne brukes av folk i alle aldre; til aktiviteter og arrangement, til læring og refleksjon – og til å minnes alle som ble rammet av terroren 22. juli 2011». At minnestedet skal fostre både demokratiutøving, læring og minneaktiviteter gjør Terra Incognita til et typisk moderne minnested, beslektet med steder som Minnesmerket over Europas myrdete jøder i Berlin eller Ground Zero i New York.

Det særegne med vårt lokale minnested er dets tydelige innslag av litteratur. Publikum vil stoppe opp og lese betongtekstene, undre seg over dem, bli trøstet av dem. De vil veves inn i våre refleksjoner og samtaler, både de vi skal lære av, og de som handler om å sørge og å minnes. Litteraturen beriker byen. Men det er verdt å reflektere over hvorfor den er der og hvordan vi skal bruke den. Minnestedets betongtekster skal fungere «som mentale bruer til den poetiske, litterære og skapende dimensjonen av virkeligheten», forklares det på kommunens hjemmesider. Det er vel og bra. Men det er vanskelig å se en samlende idé bak sammenstillingen av Bibelen, Christensen, Tranströmer og Dragseth. Eller disse tekstenes relasjon til de 22. juli-nære tekstene.

Blir den mentale brua for luftig, er det ikke så lett å våge seg utpå. Der litteraturbenk-prosjektet har en tydelig idé bak tekstutvalget, er det vanskeligere å skjønne seg på hva minnestedet vil med sine litterære fragmenter. Hvordan skal publikum best bruke denne litteraturen – i dag, i morgen og om hundre år? Vel kan det hende at tekstene åpner virkelighetens «poetiske, litterære og skapende dimensjon». Men er det nok? Ideen bak tekstutvalget er for svevende. Det er et dårlig utgangspunkt for å hogge i stein.