Lenge har vi tatt for gitt at helsepersonell på jobb i krigssoner er beskyttet av Genève-konvensjonen. Men dr. Morten Rostrup fra Leger uten grenser var nylig på St. Olavs Hospital og ga oss et skremmende bilde av en ny virkelighet.
Jeg kan ikke la være å tenke på mine kolleger på St. Olav som har vært, eller skal ut i internasjonale hjelpeoppdrag i krigssoner.
Det røde korset har så lenge jeg kan huske vært en allment akseptert garanti for at medisinsk og humanitær innsats i krig kan utføres med respekt og under beskyttelse av alle krigende parter.
Nå tegner det seg et nytt bilde fra mange av de pågående konfliktene: Leger, helsepersonell og sykehus blir blinket ut som mål for bombing og terror.
Det er ytterst foruroligende. «Jeg hadde tidligere arbeidet i flere krigssoner og så langt regnet sykehuset som et av de sikreste stedene man kunne være i en krig», sa Morten Rostrup om sitt arbeid i byen Zintan i Libya i mai 2011, da opprørerne kjempet mot Gaddafis styrker under den såkalte arabiske våren.
«Jeg hadde håpet at angrepene mot sykehus fra Gaddafis styrker var uttrykk for handlingene til en desperat og kanskje utilregnelig diktator. Men jeg ser nå klarere enn noen gang at nye våpen er tatt i bruk i en mer brutal form for krigføring ... Det å hindre folk legehjelp ble åpenbart brukt som et våpen i krigen.»
Les også kronikken om at planene for det nye Torvet i Trondheim vil ødelegge et unikt europeisk kulturminne
For det var altså ikke bare en desperat diktator som grep til denne måten å spre skrekk og fortvilelse på. Nå ser vi det i Syrias Aleppo, vi har sett det i Jemen, og – det som kanskje satte mest skrekk i oss her hjemme – at våre NATO-allierte amerikanske styrker i oktober 2015 bombet et sykehus drevet av Leger uten grenser i Kunduz i Afghanistan, der 42 mennesker ble drept og et stort antall såret.
Vi har på et vis vennet oss til at IS og andre opprørsgrupper bryter alle krigens regler. Men spørsmålet er om det etter alle disse hendelsene er mulig å gjenetablere prinsippet om at krig faktisk også har regler. At alle parter i en krig har – eller bør ha – interesse av at det finnes et beskyttet rom for humanitær og medisinsk hjelp.
Jeg har vært blant dem som lenge trodde at dette prinsippet var hellig. Som medisinstudent hørte jeg om hvordan det grusomme slaget ved Solferino 1859, like sør for Gardasjøen i Italia, inspirerte den sveitsiske forretningsmannen og humanisten Henry Dunant til å arbeide for det som ble den første Genève-konvensjonen i 1864.
Og – ikke mindre viktig – hans innsasts for å få etablert den internasjonale røde kors-komiteen året før, der det sveitsiske flagget, med omvendte farger, ble det merket som siden har vært symbolet for Røde Kors.
Visste du at mange jenter og unge kvinner sliter med psyken på grunn av prevensjonen de bruker?
Joda, vi kjenner det fra alle senere kriger og annet medisinsk og humanitært arbeid, og fra høstens TV-aksjon. En ambulanse med et rødt kors malt på taket var urørlig – et sykehus også. Til og med en sanitetssoldat i felt med det røde korset som armbind ble respektert som noen man ikke skjøt på. Vi skjønte alle hvorfor.
Det er godt mulig at IS-folket har noen huller i sin historieutdannelse. Men større krigførende makter kan ikke unngå å vite at vi siden 1949 har hatt en oppdatert Genève-konvensjon, eller strengt tatt fire, som til sammen skal sikre at vi selv under krig og konflikt ikke synker tilbake til det rene barbari.
Det gjelder blant annet at sanitetspersonell, ambulanser og sykehus skal beskyttes. Til håndhevelse av disse og andre beslektede konvensjoner har vi også fått den internasjonal straffedomstolen i Haag. Som for øvrig anerkjennes av 114 stater, men ikke av USA, Kina og Israel.
Men tilbake til mine kolleger og venner på St. Olav. Mange av dem har gjort imponerende humanitær innsats under vanskelige og farlige forhold. Jeg vet ikke hva de nå tenker om sine kommende utenlandsoppdrag.
Den viktigste jobben må stadig gjøres av lokalt helsepersonell, som Mads Gilbert så ofte understreker. Men jeg antar at det kan bli et stort tap for alle krigførende parter om de av mangel på folkerettslig disiplin mister den hjelpen de ellers kunne få – og som de sikkert trenger nå mer enn noen gang.
steinar.westin@ntnu.no
Hør vår podcast «OmAdressert» som besøker klasse 10C på Charlottenlund ungdomskole for å få vite mer om hva ungdommen tenker rundt skole, kroppspress, amerikanske soldater på Værnes og om de frykter en kald krig.
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.