Hvordan vi behandler renholderne er ei øm tå i samfunnet vårt.
Onsdag trykte vi et anonymt debattinnlegg i Adresseavisen. Ei dame fortalte hvordan renholdspersonalet ble behandlet på en skole: «Rektor og de fleste lærere hilser ikke på renholderne, de går bare rett forbi». Vi vet ikke hvilken skole, og heller ikke om virkeligheten er helt slik. Innlegget vakte likevel et enormt engasjement. Forklaringa er enkel. Vi kjenner oss igjen alle sammen. For hvordan vi behandler renholderne sier egentlig det meste om kulturen på arbeidsplassen.
Ikke at vi ikke hilser. Eller går forbi med nesa i sky. Eller ser ned på renholdere eller ikke bryr oss. Det føles likevel som å bli tråkket på ei svært øm tå. I vårt ellers så egalitære samfunn lever holdninger til hva som er gode og dårlige jobber i beste velgående, selv om vi helst ikke vil vedgå oss dem. Om vi hilser pent på bussjåføren eller går rett forbi, om vi inkluderer renholdspersonalet i arbeidsmiljøet eller om vi truer ungene med at de kan havne i kassa på Rema dersom de ikke gjør lekser. Det er ulike sider av en ukultur og et nedlatende syn på enkelte jobber.
Jeg har selv gått rundt med vasketralle og skurt doer på sykehjemmet. Jeg vet ikke hvor mye som var mine egne følelser og hvor mye som var andres blikk (eller mangel på blikk). Jeg følte meg fullstendig nederst på rangstigen der sykepleiere, fysioterapeuter, pårørende, helse- og sosialsjefer, kantinepersonell og omsorgsarbeidere hastet forbi. Selv om jeg visste at jeg gjorde en utrolig viktig jobb, så har aldri følt meg så usynlig og verdiløs i hele mitt liv. Kanskje lå også litt av problemet i meg selv.
Rød by, rød avis?
Å snu slike holdninger er ikke gjort over natta. Det minste vi kan gjøre er å behandle andre med den samme respekt som vi selv forventer å bli møtt med.