Der andre velger Trofodermin på leppene og får kjempebråk, nøyer noen seg med å legge en finger der, så blir det helt stille.
Hva skal vi kalle et system hvor viktige politiske saker blir avgjort uten at velgerne vet at de i det hele tatt behandles? Hvilket navn skal vi bruke på et system der politikere blir tiltalt og straffet hvis de gir velgerne viktig informasjon? Går det som et offentlig utvalg har foreslått, kan vi kalle det kommunen.
Kommuneansatte kan ikke knebles
NRK brøt ikke inn med ekstrasending da Kommunelovutvalget i mars la fram sin innstilling. Det hadde ikke hjulpet om alle utvalgets medlemmer, pluss sekretæren, var blitt tatt for å ha brukt prestasjonsfremmende leppekrem og hadde inhalert astmamedisin på alle møtene. Nest etter samlingene i EØS-komiteen, som møtes sju ganger i året for å avgjøre hva som skal inn i Norges lover, er det få ting som vekker mindre oppsikt her i landet enn fremleggelse av en NOU om ny kommunelov. Det gikk et stille gjesp over landet. Men i denne stillheten uthules folkestyret.
I fjor skjedde noe helt nytt i norsk lokalpolitikk: Det store flertall i Oslo bystyre anmeldte Rødt-representant Bjørnar Moxnes for å ha offentliggjort en rapport fra Kommunerevisjonen. Rapporten rettet flengende kritikk mot kommuneledelsens behandling av et angivelig overgrep mot en dement pasient på et sykehjem. Moxnes mente at velgerne hadde krav på å få innsyn i denne kritikken, siden de tross alt har et visst ansvar for kvaliteten på de som styrer kommunen.
Skammelig behandling av lektor som skrev dikt på FB
Det samme mente Oslo tingrett, som frikjente ham. Som en ekstra kilevink til anmelderne; Frp, Høyre, KrF, Venstre, Arbeiderpartiet og MDG, viste domstolen til Grunnlovens bestemmelse om at «enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter». Siden Moxnes ikke hadde brutt loven, var den eneste naturlige oppfølgingen selvsagt å endre den. Heretter vil det bli uttrykkelig forbudt å gi velgerne innsikt i hva kommunen driver med, i hvert fall når flertallet ikke ønsker et slikt innsyn.
Det er dette Kommunelovutvalget foreslår i NOU 2016:4, som er ute til høring. Politikerne skal få større innsyn i administrasjonens interne dokument. Til gjengjeld skal flertallet kunne pålegge mindretallet taushetsplikt om det de får vite. I tillegg skal det være mulig å holde hemmelig at saken i det hele tatt skal behandles. Vi kan altså få en kommunal parallell til de britiske superinjunctions, hvor retten ikke bare forbyr pressen å rapportere om en bestemt sak, men også forbyr den å melde at et slikt forbud eksisterer.
Vi mumler ikke. Vi roper høyt
Kommunalpolitikere har taushetsplikt også i dag. Den er blant annet hjemlet i Forvaltningsloven og skal hindre at personopplysninger og konkurransesensitiv informasjon blir spredt til uvedkommende. Men det er et drøyt stykke derfra til å la administrasjonen eller flertallet i kommunestyret avgjøre hvilken informasjon mindretallet kan dele med allmennheten. En slik bestemmelse vil hindre velgerne i å forstå hva som blir vedtatt, og avskjære politikere fra å begrunne hvorfor de har stemt som de har gjort.
Underlig nok har Advokatforeningen sluttet seg til forslaget, mens Journalistlaget og Redaktørforeningen har våket på muren og sett faren som nærmer seg. Redaktørene mener at forslaget vil «dramatisk endre forholdet mellom folkevalgte og forvaltning». De folkevalgte vil få et utvidet straffeansvar som de ansatte saksbehandlerne ikke har.
Historiene som ikke ble fortalt
Innbyggeren, også kjent som borgeren, blir en stadig mer perifer figur. Forsøkene på å få den offentlige forvaltning til å oppføre seg som IBM, Samsung eller Nestlé får offentlig ansatte på alle nivåer til å se seg selv som produksjonsenheter heller enn som public servants, allmennhetens tjenere. Flytting av avgjørelser stadig lenger bort; til storkommuner, til større regioner, til nye direktorat, til kommisjonen i Brussel og dens sandpåstrøingsorgan, EØS-komiteen, svekker systematisk mulighetene den enkelte borger har til å påvirke sitt eget lokalsamfunn.
I fjor vedtok Stortinget, etter et representantforslag og uten utredning og normal høringsrunde, å endre Offentlighetsloven. Nå kan både dokumentene og sakslisten til et forberedende byråd i en parlamentarisk styrt kommune (som Oslo og Bergen) unntas fra offentlighet. Det er i disse møtene de egentlige vedtakene fattes. Dersom det passer det styrende flertallet, vil innbyggerne i disse kommunene ikke engang få vite hva politikerne skal drøfte før protokollen er ferdig og det er for sent å påvirke utfallet.
De politiske journalistene som ennå har unngått sluttpakker og aggressive AFP-tilbud famler i stadig større mørke når de forsøker å fortelle sine lesere hva de folkevalgte holder på med.
I Moxnes-saken la retten til grunn at formålet hans ved å bryte taushetsplikten var å vise hvilke feil som var begått i forvaltningen og bidra til å renvaske den anklagete hjelpepleieren. Det fant domstolen aktverdig. «Lex Moxnes», som Redaktørforeningen temmelig presist kaller det nye lovforslaget, ville gitt ham valget mellom å tie eller å bli dømt. Derfor mener både presseorganisasjonene og professor Jan Fridthjof Bernt, som var med på å skrive den Kommuneloven vi har hatt de siste 25 år, at forslaget antakelig er i strid med Grunnloven.
Utvalgsmedlem Sigrid Stokstad sier til Kommunal Rapport at den utvidete taushetsplikten er foreslått for å hindre at det utvidete innsynet «kan brukes som ledd i et politisk spill». Eller demokratisk debatt som man også kunne velge å kalle det.
Følg på twitter.com/svelle