Reaksjonene er sterke etter årets statsbudsjett. Det forventede krafttaket for grønn omstilling kom ikke. Hvorfor, mon tro?
I sommer ga jeg ut boka «Fra evig vekst til grønn politikk». Den handler om vår politiske tenkemåte i møtet med miljøproblemene.
Den som har lest boka, er neppe overrasket over at en regjering bestående av Høyre og FrP ikke får tatt seriøse grep for endring. Det ville neppe gjort stor forskjell om Arbeiderpartiet var med i regjeringen.
De tre store partiene i norske politikk er i for stor grad fanget av samme virkelighetsoppfatning, og denne fanger statsrådene så sterkt at de blir handlingslammet – ute av stand til å skape en offensiv, grønn omstilling.
La oss ta turen opp på et fjell, der vi kan se utover et mangfoldig terreng. Gjennom landskapet renner tre elver, som i ulik grad innvirker på omgivelsene.
Den med kilde lengst tilbake kan vi gi navnet vekstens elv. På denne elva seiler det store båter, som bygges stadig større, og kjøres framover med høy fart. Om den heftige båttrafikken skaper problemer, løser en disse etter hvert som de oppstår. Vekst først, miljøvern kun hvis det trengs.
Tar vi litt i, kan vi si at denne elva har eksistert siden menneskene vandret ut av Afrika. Vi tok villig av de ressursene vi fant, og utryddet tidlig en rekke dyrearter. Flere mennesker, økt matproduksjon, tettere bosetting; vi har lenge satt markante spor etter oss.
De siste 1000 årene har denne mekanismen blitt stadig mer effektiv, med basis i Europa. Pengeøkonomi, økt handelsvirksomhet, industriell revolusjon, forbrukskultur – og samtidig; statsdannelsen, og derfra inn mot nasjonalstaten, velferdsstaten, og så videre.
En rekke ulike faktorer har vevd seg inn i en heftig vekstmekanisme, som synes ustoppelig. I dette har politikken gjort seg avhengig av den økonomiske veksten. Bare via vekst kan politikerne tilfredsstille de enorme forventningene som er skapt, om mer penger og økt satsing på ethvert felt i samfunnet.
Les også: Stol ikke på magefølelsen når du skal ansette folk
Midt i denne evige vekstsyklusen konfronteres vi med en krise relatert til natur, miljø og klima. Det handler ikke kun om klimaendringer og temperaturøkning.
Havforsuring og forvitring av naturmangfoldet er andre eksempler på at økosystemet vi mennesker er så avhengig av, er i ferd med å bevege seg ut av den stabile tilstanden det har befunnet seg igjennom hele menneskehetens levetid.
Blant dem som har erkjent alvoret, finner vi den katolske kirkens pave Frans. Gjennom sin lille, men kraftfulle bok Laudato Si har han utfordret oss til å skape en ny økologisk dagsorden, der vi justerer våre verdier, begrenser vår livsutfoldelse, toner ned vårt forbruk.
Ikke bare flikke på vekstens elv, men isteden seile på den grønne elva – som kan fylles med et mangfold av båter, tilpasset elva og landskapet, med høy bevissthet om at livet på elva betinger at elvas ve og vel ivaretas på en god måte.
Gjør erkjennelsen av miljøkrisene, og disse visjonene om et annerledes samfunn, noen som helst forskjell i norsk politikk? Eller er vi for oljedopet til å løfte nye tanker?
Uavhengig av svar på slike spørsmål, er det åpenbart at dagens regjering møter miljøkrisene og visjonene om et grønt alternativ med en slags både/og-løsning. Vekst og vern, hånd i hånd.
Eller for å holde oss til analogien vår; kanaliser den grønne elva inn i vekstens elv, slik at livet kan fortsette som før, bare med litt høyere drivstoffavgift.
Når vi betrakter norsk politikk, og ser en regjering som heftig forsvarer både gruveavfall i norske fjorder og oljeboring i nordområdene, blir det overtydelig hvor fanget politikerne er av veksttvangen.
Signert-skribent Anna Lian fant kjærligheten ved enden av bardisken på Blæst og mistet den igjen i en hullete sofa på Brukbar
At den økonomiske veksten må fortsette, fungerer som udiskutabelt premiss, forut for enhver politisk diskusjon. Det å utfordre sannhetene en har vokst opp med, krever mot. Som oftest føles det tryggere å fortsette som før, bare med litt justering for å tilpasse seg en endret situasjon. Resten tas igjen med offensiv retorikk. At keiserens nye klær er grønne, må ingen betvile.
De tre strømningene vi har beskrevet, kan oppsummeres slik:
1) «Økonomisk vekst er avgjørende for å skape et velfungerende samfunn, der vi løser problemene etter hvert som de oppstår. Kort sagt; stø kurs framover.»
2) «Dagens levemåte er ikke bærekraftig og er en trussel for eksistensgrunnlaget vårt. Vi må utvikle et annerledes, mer ansvarlig, grønt samfunn, innenfor en økologisk ramme.»
3) «Framfor å sette vekst og natur opp mot hverandre, kan vi skape miljøvennlig vekst. Vi må justere kursen og kanalisere framskrittet i nye retninger.»
Det er påtagelig hvordan 1’ern har blitt forsvart over lang tid, inntil stadig flere gir opp og motvillig flytter seg over i 3’ern. Det er mulig denne varianten vil være tilstrekkelig for å løse problemene, men da må den gjøres mer fokusert og målrettet enn i dag. For å oppnå økt kraft, trenger vi utfordringene som fremmes fra innsiden av 2’ern. Pave Frans befinner seg der, pluss Miljøpartiet De Grønne. Høyre, FrP og Arbeiderpartiet vakler mellom den første og siste diskursen, mens SV, Venstre, KrF og tidvis SP forsøker å skape mer trykk i både/og-varianten.
Innenfor dette landskapet utspilles vår tids viktigste politiske brytninger. For å forstå diskusjonene rundt statsbudsjettet, bør vi forstå dette større bildet. Det spennende er hvor lang tid det vil ta før Høyre og Arbeiderpartiet innser at passiviteten ikke er til det beste, verken for naturen eller for Norge.
Hør våre kommentatorer snakke om byutvikling, boksing og festivalen Starmus (podcast spilt inn live på Byscenen)
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.