Pass er aktuelt. Folk har fått nye pass som sier at de har ukjent fødested. Det syntes mange var ugreit. Og det har vært voldsomme køer i passkontrollen på Gardermoen. Pass, identitet og kontroll kan være til besvær. Jeg har selv opplevd noe sånt.

Med ett sto han foran bilen. Hånda var et stopptegn.

Det var null problem å stoppe, for siste kvarteret hadde jeg jo ikke nådd gangfart. I Kongens gate bevegde bilene seg knapt.

Greit nok, for så kunne jeg tenke litt mer på dagens dont. Jeg og studentene skulle jobbe med Johan Borgens mesterlige novelle «Passet».

De hadde neppe trengt helt inn i identitetsproblematikken i novella, men jeg antok at jeg også nå skulle få dem inn i en leseropplevelse som formet dem.

«Passet» handler om en mann som er i passkontrollen i et fremmed land etter en lang flyreise. Når en foran ham i køen ikke slipper gjennom kontrollen fordi han ikke ligner på bildet i passet, gjør hovedpersonen tabben å si at passbildet kanskje er av ham. Dermed får han oppmerksomheten, og han blir tatt inn til forhør.

Det er vanlig å tenke identitet som fast og uforanderlig, og at «han er seg selv» er en ren kompliment.

Gjør vi noe dumt, sier vi at vi ikke var oss selv.

Passene våre beviser hvem vi er. I løpet av forhøret i novella spilles derimot en forståelse av identitet ut som noe svært flyktig.

Signert-skribent Anna Lian fant kjærligheten ved enden av bardisken på Blæst og mistet den igjen i en hullete sofa på Brukbar

Har du ikke lest «Passet», bør du gjøre det. Har du lest den, bør du lese den igjen.

Men jeg hadde det travelt nå. Fra Kongens gate er det en stikkvei opp til Kalvskinnsgata. Om jeg tok en spansk en, og så litt stort på at det ikke var bilvei, ville jeg slippe flere hundre meter med kø.

Det er ikke slikt jeg gjør til vanlig. Jeg er ikke sånn. Jeg er en ansvarlig sjåfør som mener alle bør følge trafikkreglene. Men ingen regel uten unntak.

Jeg så meg godt for, svingte opp på fortauet og tok peiling på stikkveien. Så sto han der altså med ett.

Han hadde sykkel og en stor hund av ukjent opphav. Noe husky, litt schæfer og et snev elghund?

Jeg rulla sakte mot dem så de skulle få passere. Men de passerte ikke. Han snudde seg rolig mot meg og strakte ut hånda. Jeg stoppa.

Signert-skribent Ståle Gerhardsen opplever at mandag kommer som en kraftig high five. Rett i trynet.

Tatt på fersken. Ja, så fersk var gjerningen at den ikke var gjort. Men det måtte da gå an å komme seg ut av dette.

Det første man må gjøre, som mange øver på, men ikke lykkes med, er å legge seg flat. Innrømme feil.

Når man ikke har tillatelse, er det lurt å be om tilgivelse. Så kanskje man får tillatelse. Jeg var i alle fall langt unna å si noe à la «hvem tror du egentlig at du er?». Han hadde jo rett.

Så jeg bøyde hodet, strakte opp hendene og formet «sorry» med munnen. Kanskje jeg fikk passere? Nei da. Stopptegnet ble et snutegn.

Jeg ville ikke gi meg så lett. Tanken på å buksere seg inn i køa igjen var tung. Jeg prøvde dialog. Fånyttes.

Da jeg ble irritert, sa han at han var politimann. Det trodde jeg ikke på, for han så virkelig ikke sånn ut. Men han sa han var i sivil. Undercover.

Jeg ba om å få se legitimasjon. Det kunne han ikke, for han hadde ikke lov. Undercover.

Særlig, tenkte jeg. Han var en bløff. Jeg visste han løy, men jeg var maktesløs.

Idet jeg begynte å rygge, snudde han seg, og da så jeg at den slitte jakka hans hadde logoen til en befalsskole på ryggen. Var han politi? Militær? Eller var jakka tyvegods? Jeg vet ikke.

Jeg visste bare at den han sa han var, hadde makta. Jeg rygga inn i køa – som var den samme som før. Det var jo til pass.

I økta med «Passet» grubla jeg på hvem han var. Og hvem tror du egentlig at du er?

Hør våre kommentatorer snakke om byutvikling, boksing og festivalen Starmus (podcast spilt inn live på Byscenen)

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.