En «lissepasning» fra en fotballfar»: Det er muligens med godt belegg at NFF (Norges Fotballforbund) forsvarer den norske barnefotballmodellen med at fotballen har et samfunnsansvar utover det å produsere elitespillere som må beskyttes fra kommersialisering og tidlig seleksjon. Stridens kjerne, aktualisert senest i debatten mellom Jan-Roar Saltvik og Per Joar Hansen, er i et tilsynelatende uløselig motsetningsforhold mellom flest mulig – lengst mulig på den ene siden, og best mulig på den andre. Jeg undrer på om det ikke hadde vært bedre for alle, også fotballen, om færre spilte fotball og flere sluttet tidligere. Kanskje ville da også debatten som raser blitt overflødig.

I front for debatten denne gangen står Norsk Toppfotballsenters (NTS) Per Joar Hansen (PJH)

Det var Per Joar Hansen som slo alarm om norsk fotball

Etter å ha holdt på med fotball noen år. Etter å ha lest utallige innlegg som enten sykmelder, friskmelder, forklarer eller på andre måter kommenterer barnefotballen i Norge, så undrer jeg – begynner ikke fotballen å ta vel stor plass? Selv er jeg 39 år, trener i Kattem fotball, har holdt på med barne- og ungdomsfotball i 15 år, og har vært over snittet engasjert, via verv som sportslig leder, trener i klubb og instruktør i regi krets, samt initiativtaker til et klubbsamarbeid på heimdalsplatået. I tillegg er jeg far til to barn på 8 og 16 år som begge spiller fotball.

Arild Overvik Foto: Privat

Er det et sunnhetstegn når fotballen har blitt så dominerende at barn opplever det som nødvendig å være med for å bli inkludert i venneflokken? Hvorfor velger så mange nettopp fotball? Er det fordi fotballen er spesielt spennende, eller er det fordi den er så dominerende og lettvint? Hadde det ikke vært bedre hvis fotballen var litt mindre dominerende, litt mindre tilgjengelig? Det er ikke slik at vakuumet automatisk fylles av lediggang og dop!

I barnefotballen snakker vi om jevnbyrdighet, differensiering og mestring – at vi utvikler oss best når utfordringene tilpasses våre forutsetninger. Vi snakker også om det å «eie sin egen utvikling» – at det er en forutsetning for å nå langt! Kloke ord, og nødvendigvis også overførbart til et mer grunnleggende nivå – Er fotball riktig arena? Er interessen genuin? Bør vi velge en annen og mer passende mestringsarena? Dessverre er det litt for mange som tenderer mot å glede seg over barna snarere enn med dem! – også i NFF, der flest mulig lengst mulig betyr «klingende mynt i kassa».

Signert-skribenten Marte Hallem synes det er sørgelig lite som skjer på Facebook for tida

Problemstillingen aktualiseres ytterligere ved tidens «flinkis-trend». Flink på skolen, flink i idrett, flink til ... «Så flink du er!» Hvor ofte sier vi ikke det? – etter fotballkampen? Når barnet viser frem ei tegning? Prestasjonen måles! Må den måles? Er vi flinke nok til å være oss selv? Flinke nok til å hjelpe barna med å være seg selv? Det er synd når barn spiller på seg dårligere selvtillit og et mer usikkert selvbilde enn nødvendig, bare fordi fotballen ble så overskyggende.

Kanskje hadde det vært bedre for samfunnet hvis teaterskolen var bedre synlig bak fotballstadion, hvis allidretten var fotballfri og den lokale klatreklubben fikk mer oppmerksomhet på foreldremøtet i skolen. Hvem vet! I hvilken verden er det bra at flest mulig spiller fotball lengst mulig?