Lederjobber siger til Oslo fordi ingen bryr seg. Vi hadde trengt en Moses.
Hvorfor er det slik at ledere bor i Oslo og på Østlandet, og ikke der virksomheten holder til? Det finnes nok flere årsaker når individuelle tilfeller settes under lupen. Ser vi på mønsteret, er det to årsaker som utmerker seg: Mangel på engasjement og oppmerksomhet om statlig makt og statlige arbeidsplasser og at mennesker med makt tråkker i de samme sirklene.
Engasjement og oppmerksomhet: Moses ledet angivelig jødene ut av Egypt. Victor Norman ledet åtte statlige tilsyn ut av Oslo. Da den daværende statsråden for om lag 15 år siden sto i spissen for å flytte tilsyn fra Oslo «ut i periferien», skjedde det fordi Norman og mange andre mente at det var viktig og hadde betydning. Ikke all statlig beslutningsmakt måtte på død og liv skje i hovedstaden. Tilsynsvirksomhet kunne like gjerne ha sine hovedkontorer i Bodø, Trondheim, Stavanger, Haugesund, Bergen, Lillesand, Fredrikstad og i Tønsberg. I tillegg til engasjement, hadde Normann og stortingsflertallet også gjennomføringsevne.
I de siste årene har det ikke vært mye oppmerksomhet og bevissthet om Oslo versus resten av landet. Ting har fått skure. Både under den forrige rødgrønne og den nåværende blåblå regjering har det statlige byråkratiet i Oslo est ut og har slått alle rekorder. Det har de siste årene knapt vært flyttet statlig virksomhet ut av Oslo, og det er sjelden et tema i den offentlige debatten.
Hvorfor er det slik? Først og fremst på grunn av mangel på oppmerksomhet og at noen bryr seg. Samfunnet har rett og slett ikke fyrtårn som peker ut retningen og som deler tanker om statlige arbeidsplasser og geografi. Victor Norman tok denne rollen. Nå er det stille, som om mange tar for gitt at tankegodset hans blir videreført. Det er slett ingen selvfølge. Tvert om ligger det i Oslo-maktas og statsbyråkratiets reflekser, at makt, posisjoner og roller skal være der, det vil si i Oslo, og ikke her, det vil si i resten av landet.
Derfor må det være noe eller noen som permanent er et korrektiv, som kan motvirke at Oslo blir et sort hull, et gravitasjonsfelt som sluker all makt. Hva som skjer hvis ingen tar denne rollen, har vi sett mange eksempler på de siste ukene, månedene og årene. Da vokser det frem en ukultur der statlige ledere kan fjernstyre sine virksomheter og der det formelle tilholdsstedet ikke alltid samsvarer med det reelle. Videre at staten aksepterer at det ansettes ledere som bor andre steder enn der arbeidsstedet er, og at de aller fleste styreledere i statlig eide bedrifter bor i Oslo-gryta. Det fører også til at staten i stillingsutlysninger ikke gjør oppmerksom på hva som er arbeidsstedet, slik som i saken om ny direktør i Direktoratet for arbeidstilsynet.
LES OGSÅ: Fakta om Victor D. Norman
I de samme sirkler: Når ingen tar fyrtårn-rollen, og når det mangler tydelige statlige signaler om makt og geografi, gjør Oslo-makta det Oslo-makta er god til, den rekrutterer hverandre. Når de som skal ansette ledere ikke møter krav ovenfra, gjør de det som er enklest. Da leter de etter kandidater i sine egne fotspor, nettverk og kretser. Det er menneskelig å hoppe over gjerdet der det er lavest.
Hvis Oslo-makta får holde på i fred, blir enda mer makt samlet i hovedstaden. Jobben som Moses er ledig. Arbeidssted: Oslo