Fredag tennes det varder over hele landet for å advare mot regjeringens langtidsplan for forsvaret.
Vardebrenningen er et bredt folkelig initiativ organisert gjennom sosiale media som i rekordfart har mobilisert over 20 000 deltakere. Det tilsvarer mer enn 2/3 av medlemsmassen i «forsvarspartiet» Høyre.
Det tennes over 90 varder i hele landet fredag kveld kl. 20. I Trøndelag tennes det varder på Jøa i Fosnes, Vottvika på Leka, Bjørgan gård i Leksvik, Finnskartoppen i Meråker, Verveneset i Namdalseid, Hegra i Stjørdal, Hestgrovheia i Agdenes, Rekstad i Skaun og Våttåkammen i Trondheim.
Vardebrennerne står samlet bak kravet mot regjeringens forslag om å redusere Heimevernet ytterligere og å fortsette utredningen av landmakten istedenfor å styrke den umiddelbart. Dette er en bred folkelig protest regjering og storting bør lytte til, ikke bare fordi utfallet vil få konsekvenser ved stortingsvalget til høsten, men fordi sunt bondevett alltid er verdt å lytte til.
Sikkerhetsbildet har utviklet seg i stadig mer negativ retning. Samtidig er mobiliseringsstyrken, som ved årtusenskiftet var på 234.000 soldater, allerede redusert til en Hær på knapt 3.600 soldater og et Heimevern på 45.000. Hæren er nå så liten at den knapt kan betegnes som en hær i ordets egentlige forstand. Når regjeringen nå foreslår å redusere Heimevernet ytterligere til 35.000 soldater er det lite klokt. Det innebærer at store deler av Sør-Norge og det meste av Kyst-Norge vil bli helt uten militær tilstedeværelse. Forslaget blottlegger at man ikke har forstått landmaktens avgjørende betydning i det territorielle forsvaret av landet.
Til tross for at sjømakten dominerte det globale diplomati fra 1815, kan man slå fast at landmakten i militær forstand alltid har vært den primære forsvarsgren idet det er landmaktens tilstedeværelse som definerer, opprettholder og eventuelt bryter de definerte grensene mellom statene som deler geografien inn i et geopolitisk system.
Les også: «HV-området mitt har etterlyst sambandsutstyr. Det vi skal få i fremtiden er hyllevare fra Biltema»
Mens både sjømakt og luftmakt kan projisere makt over kortere tidsrom, er landmakten nødvendig for å kunne kontrollere politiske system eller territorier over tid. Mens landmakten er selvtilstrekkelig, fordrer både sjø- og luftmakt landmilitære styrker til å forsvare havner, flyplasser, baser, depoter, infrastruktur og politiske maktsentra. Landmakten har derfor hatt den sentrale rollen i enhver krig og konflikt.
Landmakten er nært knyttet til territoriet og staten, et politisk system synliggjort ved systemets grenser og hvis integritet militærmakten står som den ytterste garantist for. Det er ingen historiske erfaringer eller utviklingstrekk som tilsier at grensene har mistet eller er i ferd med å miste sin betydning og dermed at landmakten har mistet sin relevans som nasjonalstatens ytterste garantist, snarere tvert imot. Det er flere kilometer grense og flere land i Europa i dag enn før første verdenskrig.
Likevel trodde mange i Vesten rundt årtusenskiftet, etter Sovjetunionens kollaps og EUs vekst, at ”historien var død” og at staten og territoriet var i ferd med å miste sin betydning. Man mente at grensene var i ferd med å utviskes som en følge av globaliseringen, den politiske og økonomiske integrasjonen mellom landene, spredning av demokrati og utviklingen i folkeretten. Dermed mistet landmakten sin nasjonale betydning, mente man. Den ville kun ha betydning som de internasjonale føderasjoners maktinstrument eller ingen betydning i det hele tatt.
Les også: De tilhører siste militærbase mellom Bergen og Trondheim - nå skal de bort
Det var denne naive antakelsen om hvordan verdenssamfunnet kom til å utvikle seg som lå til grunn for Forsvarsreform 2000 og den omfattende nedbyggingen av Landmakten i Norge og de øvrige europeiske NATO-land.
Forsvarets innretning ble samtidig endret fra å være et nasjonalt instrument for trygging av statens sikkerhet til å bli et integrert overnasjonalt maktmiddel i regi av overnasjonale systemer som NATO, FN og EU. Angrepet mot World Trade Center i 2001 forsterket utviklingen mot en overnasjonal styrkestruktur i NATO.
Man trodde at krigen mot internasjonal terrorisme kom i stedet for, og ikke i tillegg til, tradisjonelle territoriell konflikter. Samtidig som Hæren, Heimevernet og Vernepliktsinnstituttet ble sterkt redusert, har det ført til et forsvar som nå består av nisjekomponenter som vanskelig kan operere på egen hånd og som er fullstendig avhengig av NATO for å kunne forsvare landet.
Flere retter nå kritikk mot den nye norske storfilmen: «Kongens nei» er uanstendig
Det er foruroligende av tre grunner, først og fremst fordi vårt naboland Russland har rustet massivt opp siden 2002 og samtidig bevegd seg i totalitær retning med en stadig mer aggressiv utenrikspolitikk.
Dernest fordi Norge og de øvrige europeiske NATO-land selv har bidratt til et mer labilt sikkerhetsbilde ved å ruste ensidig ned samtidig som USA har forflyttet sitt politisk, økonomiske og militære tyngdepunkt fra Vest-Europa til Stillehavs-regionen.
Og for det tredje, fordi solidariteten i NATO er svekket med økningen i antallet medlemsland og den raske ekspansjonen av NATO mot øst. I dette bildet er Norge særlig utsatt først og fremst pga. vår nære beliggenhet til Russlands hovedbase for den strategiske atomubåtflåten på Kolahalvøya. Dette sikkerhetsbildet erkjennes omsider nå av regjeringen. De forsvarspolitiske konsekvensene av denne erkjennelsen reflekteres imidlertid merkelig nok ikke i forslaget til langtidsplan.
De fleste grenser i Europa er snaue hundre år gamle. De er nesten uten unntak alle et resultat av krig eller trussel om krig. Stabilitet har vist seg avhengige av et solid politisk fundament understøttet av landmaktkapasitet. Gjenoppbyggingen av landmakten er derfor kanskje det viktigste vi kan gjøre for å bidra til å stabilisere de geopolitiske forhold i vårt eget nærområde. Når regjeringen nå foreslår det stikk motsatte fordi den vil spare penger, leder det galt av sted. I stedet for økt kampkraft fører en ytterligere reduksjon av landmakten til redusert forsvarsevne og til et ytterligere destabilisert sikkerhetsbilde.
Lytt til sunt folkevett! Det er ikke sikkert at 20.000 vardebrennere tar feil.
Hør våre kommentatorer snakke om Robert Erikssons boklansering, fremtidens Trondheim og tv-serien «Nobel»
Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger
Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.