Jeg ser av Adresseavisens anmeldelse av filmen «Kongens nei» at mens politikerne vaklet og skjønte lite av hva som foregikk, sto de kongelige prinsippfast. Det er ingen som trekker kong Haakons fasthet i den svært vanskelige situasjonen i tvil. Problemet er at historiens nyanser gjerne blir totalt fraværende, også i denne fremstillingen (med mindre man ser på den som en film om en familie). Andre sentrale aktører er marginalisert og radert ut.

LES OGSÅ anmeldelsen: Kongen redder Norges ære

Les også: Statsminister Johan Nygaardsvolds regjering kommer ikke heldig ut i storfilmen «Kongens nei»

De tre dagene regissør Erik Poppes film omhandler, tilhører definitivt ikke statsminister Nygaardsvolds «finest hour», men å fremstille ham og regjeringen som ynkelige feiginger, er å gå langt over streken så vel historisk som i anstendighet. Kongens nei til minister Brauer på Elverum var også regjeringens nei. Det var et samspill mellom kongen og hans råd. Som Vidar Eng skriver i Adresseavisen, er Johan Nygaardsvold en av våre fremste statsministre, personlig som politisk, ikke minst som samfunnsreformator. Noen stor krigsleder var han likevel ikke. Men regjeringen sammen med kongen gjenreiste kjerringa under flukten og felttoget, og ganske særlig ved innsatsen som eksilregjering i London.

Et annet problem med filmen som historisk fremstilling er at den bare omfatter tre dager og knapt nok det. Utenriksminister Koht og regjeringens nei på Victoria terrasse overfor minister Brauer i de tidlige morgentimer 9. april er for eksempel ikke med.

Det tredje nei naturlig nok heller ikke. Mer om dette kan man lese om i boken «Svaret» av Tor Bomann-Larsen, om hva som foregikk i den politiske eliten i Oslo sommeren, da de unnsa seg kongen, den lovlig valgte regjering og grunnloven med. Da rikskommissær Josef Terboven hadde skandalisert dem nok, fant han det på sin plass å trekke vekk teppet under riksrådsforhandlerne. For en del borgerlige kretser var det viktigere å bli kvitt «sosialistpakket» enn tyskerne, og det ble konspirert deretter. Anette H. Storeide på sin side har gitt et innblikk i hvordan industriherrene uhemmet grep sjansen, og det før kampene i Nord-Norge var over, til å sko seg, i boken «Norske krigsprofitører - Nazi-Tysklands villige medløpere». In casu Norsk Hydro.

Men tilbake til de kongelige. Var kronprins Olav den samme klippefaste som sin far? Ikke etter hva undertegnede har lest seg til. Kronprinsen var ledende i den såkalte Skaugumkretsen før krigen med sin appeasement-linje. Han skrev brev om dette til sin fetter i London. Dagen før konge og regjering måtte forlate Tromsø med kurs for Storbritannia, gikk kronprinsen til sin far og regjeringen med anmodning om å få dra tilbake til Oslo etter å ha latt seg overtale av sine seilervenner. Det ble blankt avslag. Historien er aldri den svart-hvitt fortellingen mange vil ha det til. Det nyeste skudd på stammen i så måte er Erik Poppe.