Det liberale og sekulære Europa skal reddes gjennom en selvmotsigelse: For å sikre våre friheter og verdier, må islam forbys.

Dronning Isabella av Castilla, den katolske monark, nøyde seg ikke med å forby muslimenes badedrakt. Hun jaget dem tilbake over Middelhavet og tvang de som ikke ville dra, til å la seg døpe i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn. Det ble kalt la limpieza de sangre, blodets renselse. Gjennom den nye spanske statens årer skulle det utelukkende flyte kristenmanns blod. Drøyt fem hundre år senere sier Tsjekkias president, Milos Zeman, det samme: Det er «praktisk talt umulig å integrere muslimer i europeiske samfunn». 140000 tsjekkere har undertegnet et opprop til parlamentet om at det ikke er noen plass for muslimer i landet. De har presidenten i ryggen.

I juni sa Slovakias statsminister, Robert Fico, at det «er ikke rom for islam i Slovakia.» Både Zeman og Fico er valgt på sosialdemokratiske program. Slovakia har presidentskapet i EU i høst.

For nøyaktig et år siden skrev Ungarns statsminister Viktor Orbán i Frankfurter Allgemeine Zeitung at det er nødvendig å bygge gjerder på grensene, «for å beholde et kristent Europa». Isabella ville nikket anerkjennende.

Så er vel denne frykten et utslag av Øst-Europas svake demokratiske tradisjoner og Ungarns erfaring som del av det ottomanske riket? En slik autoritær enøydhet har vel ingen plass i Vest-Europas liberale samfunn?

Denne uken sendte Geert Wilders ut et kortfattet program for det nederlandske Frihetspartiet ved parlamentsvalget neste år. I valgperioden vil han stenge moskeer og muslimske skoler, forby koranen, avvise alle muslimske migranter og forby bruken av hijab. Frihetspartiet har ledet klart på de aller fleste meningsmålinger det siste året, og ligger jevnt på noen og tretti prosent. For en uke siden la Dansk Folkeparti (DF) fram sin nye utlendingspolitikk. Ett av forslagene er forbud mot hijab i skolen, både for elever og lærere. DF er landets største borgerlige parti og Venstre-regjeringens viktigste støtte. «Mange i det danske samfunnet oppfatter et tørkle som at man tar avstand fra Danmark», sa partiets saksordfører for utlendingssaker, Martin Henriksen, i den forbindelse. I juli foreslo partiets nestleder, Søren Espersen, et totalt forbud mot innvandring fra muslimske land i en periode på fire til seks år.

Jeg er i Mecklenburg-Vorpommern denne helgen. Søndag er det valg i denne nordlige tyske delstaten, hvor også Angela Merkels valgkrets ligger. Det tre år gamle partiet Alternative für Deutschland (AfD) har en reell sjanse til å bli størst. I mai vedtok partiet et program som sier at det heller ikke er plass for islam i Tyskland. Landet har over fem millioner muslimer og fikk noen hundre tusen til i løpet av høsten og vinteren.

Det er i denne konteksten den franske debatten om burkini må ses. Lovgiverne går i første omgang etter symbolene, religionens identitetsmarkører, men bakenfor øker presset for å forby selve troen. Venstresiden er i villrede. Drømmen om et samfunn der ulike holdninger, uttrykk og tradisjoner kan eksistere sammen og påvirke hverandre, kolliderer med ønsket om å rive undertrykkende klesplagg av kvinnene og bekjempe patriarkalske og menneskefiendtlige strukturer i de islamske subkulturene, fenomen som den sekulære venstresiden i hundrevis av år har bekjempet i kristendommen.

Venstresiden er i villrede. Drømmen om et samfunn der ulike holdninger, uttrykk og tradisjoner kan eksistere sammen og påvirke hverandre, kolliderer med ønsket om å rive undertrykkende klesplagg av kvinnene og bekjempe patriarkalske og menneskefiendtlige strukturer i de islamske subkulturene, som den sekulære venstresiden i hundrevis av år har bekjempet tilsvarende fenomen i kristendommen. Derfor er det fristende å stemme for forslag om at ingen barn skal bære hijab, i hvert fall ikke på skolen, at imamer skal tvinges på kurs i vestlige verdier, at ungene ikke skal isoleres i muslimske skoler, at kvinnene i det minste må vise litt magehud på stranden for å demonstrere at de er fri. Helst burde jo muslimene finne ut av slikt selv, men kanskje litt vennlig press kan hjelpe?

Problemet er at den islamfiendtlige fløyen ikke står stille. Når terror, enten begått av trente IS-agenter eller sinnsforvirrete asylsøkere, får store politiske parti til å smake på forslag som for få år siden var forbeholdt Fjordman og tilsvarende ekstremister, flyttes mållinjen. Nå sies det stadig oftere og tydeligere: Det skal ikke være lov å være muslim i Europa.

Etter at det siste muslimske brohodet på den iberiske halvøy falt i 1492, fikk noen lov til å bli, så lenge de holdt sin tro privat – et relativt utbredt syn også i dagens Europa. De ble kalt mudejarer, som betyr «de temmere». Men etter få år ble det slutt også på dette innskrenkete privilegiet. De små muslimske samfunnene ble betraktet som femtekolonnister. Islam ble forbudt i Portugal i 1497, i Castilla i 1502 og i Aragon i 1526.

«Nobody expects the Spanish inquisition» er en av Monty Pythons villeste sketsjer. Dessverre tok de feil. Den spanske inkvisisjonen er i ferd med å gjenoppstå i form av politiske parti som hevder at den eneste virkelige beskyttelse for den sanne europeiske ideologi er å gjøre kontinentet muslimfritt. De færreste går (foreløpig) inn for massedeportasjon, men grensene må stenges, moskeene fjernes, slørene droppes, koranen sensureres, bønnen trekkes innomhus, matreglene ignoreres, imamene kontrolleres og de troende overvåkes.

Den som tror at dette er alarmisme, må gjerne bli med på et valgmøte for AfD i kveld. Eller på et av Front Nationals, når den franske valgkampen ruller i gang til våren. Stikk gjerne innom både det østerrikske og det nederlandske Frihetspartiet, Sverigedemokratene, Sannfinnene, Dansk Folkeparti eller et hvilket som helst regjeringsparti i EU øst for Berlin. Vi snakker ikke lenger om marginale fenomen, men om den nye europeiske virkeligheten.

Følg på twitter.com/svelle