Nettavisens journalistikk om utlendinger og kriminalitet er som en sørpe full manns forsøk på å treffe et ganske lite nøkkelhull.
Det er ikke til å komme forbi at utlendingene er ganske mange flere enn oss. Det gir dem enkelte fordeler, som når de stikker av med flest medaljer i OL, men til gjengjeld er det også nominelt flere kriminelle blant dem. Noen av disse henlegger sin kriminalitet til kardemommelovens hjemland, og da blir vi ordentlig forskrekket – enten vi er politiinspektører i Haugesund eller journalister i den foringsmaskinen for fordommer som går under navnet Nettavisen. Kronikken til politiinspektør Thomas Utne Pettersen i Sør-Vest politidistrikt i Haugesunds Avis 11. august, om hvorfor fremmedfrykt er naturlig, kommer antakelig til å bli brukt i metodelære i årevis. For å bevise hvorfor frykt for «flyktninger og asylanter» er «høyst rasjonell og berettiget», sauset han sammen anekdoter og tendensiøse statistikker som hadde det til felles at de omfattet svært få flyktninger og asylsøkere, men desto flere utlendinger eller norske statsborgere med utenlandsk bakgrunn.
Ingen kunne vel bli overrasket over at dette innlegget ble plukket opp av Nettavisen, hvor 73 prosent av dem som deltok i en av avisens «uhøytidelige» meningsmålinger, støtter Odins Soldater. Redaksjonen ble så begeistret over Pettersens metode at de gjorde den til sin egen. Alternativt kunne de lyttet til de som allerede hadde plukket i stykker den tendensiøse statistikkbruken hans, men da ville de ikke vært Nettavisen.
Politiinspektøren tok utgangspunkt i en tilfeldig arbeidsuke og talte hvor mange utlendinger som var innom arresten i Haugesund. Nettavisen ville gjerne, som de selv skriver, «undersøke om en tilfeldig del av virkeligheten ligner på det Pettersen beskriver». De talte derfor navnene på alle som i løpet av en uke møtte som tiltalt for Oslo tingrett, samt et par (med utenlandske navn) som fikk forelegg for «ikke å høre på politiet» og en som ikke hadde overholdt vikeplikten. Som alle vet, er vikeplikt en viktig del av norsk kultur.
Flokk mot flokk
Blant navnene på de 35 tiltalte (hvorav de tre med forelegg altså ikke var tiltalt) var det bare åtte som etter Nettavisens oppfatning var «norske eller nordiske». Toleransen for nordiske navn skal antakelig signalisere at fremmedfrykten ikke bør omfatte voldsmenn fra Reykjavik eller Haparanda. Gudene (de norrøne) eller Gunnar (trygt norrønt navn) Stavrum må vite hvorfor.
Liten park med stor sprengkraft
Dette innblikket i «en tilfeldig del av virkeligheten», forkledd som journalistikk, fikk Aslak Borgersrud i Dagsavisen til å reagere såpass sterkt at han kalte artikkelen et «bunnivå i norsk nettjournalistikk», noe som tyder på at han ikke leser Nettavisen daglig.
Han fikk raskt svar fra nyhetsredaktør Erik Stephansen (Erik også solid norrønt, men Stephansen kan være et signal om utenlandsk, antakelig tysk eller nederlandsk bakgrunn). Borgersrud «er tydeligvis en av journalistene her i landet som helst skulle jobbet i Sverige», skrev han. Noe verre kan ikke den skremte delen av norsk høyreside finne på for tiden enn Sverige, et land som står og vipper på kanten av det totale sammenbrudd, uansett om OECDs og alle andres tilgjengelige statistikker påstår det motsatte.
«I en fullstendig faktabasert sak gikk vi gjennom de 35 sakene som var oppe i Oslo tingrett forrige uke», skrev Stephansen i et tilsvar som dessverre ikke var like solid basert, ettersom det – faktisk – dreide seg om 26 saker. Påstanden om artikkelens faktabasis ble ytterligere svekket da Nettavisen et døgn senere måtte innrømme at de hadde operert med feil tall. I den tilfeldige uken ble det gjennomført 50 saker for Oslo tingrett. Den korrigerte listen inneholdt 38 navn av den typen vi bør frykte, som Modestas og Fadil, mot 23 av våre egne ufarlige fornavn, som Rolf og Remi-Alexander. I den første saken var forholdet 27 (inkludert foreleggene) mot 8. Selv justispolitikere uten fire i matte bør være i stand til å se at dette gir to ganske ulike brøker.
Goethe skrev en gang at man merker hensikten og blir forstemt. Selv om Nettavisen i sin serie om utlendingers kriminalitet også har brakt en rotete, men nyanserende sammenstilling av andre kriminalstatistikker, var altså hensikten med navnetellingen å sjekke om «en tilfeldig del av virkeligheten» ligner på politiinspektør Pettersens demagogiske bruk av tall, hvor litaueres innbrudd blir brukt som begrunnelse for å være redd for å få syriske krigsflyktninger i nabolaget.
Kunnskap om kriminalitet er særdeles viktig. Slik får vi vite at antallet anmeldte lovbrudd i Pettersens eget politidistrikt er redusert med 11 prosent siden 2012, alle utlendinger medregnet. Vi trenger å vite hvilke tiltak som virker, hvilke som ikke virker, hva som utløser kriminalitet og hvilken type kriminalitet som øker.
Men hva er gevinsten ved å telle navn etter en selvdefinert etnosentrisk katalog inndelt i «nordiske» og «utenlandske», annet enn å puste til de farligste glørne vi har? Skal vi bruke Nettavisens liste til å si opp EØS-avtalen, slik at vi kan stenge grensene for Marian og Bogdan (tiltalt for tyveri), Tomasz (vold mot vekter) og Waldemar (fyllekjøring)? Og hva gjør vi med Fadil (oppbevaring av narkotika), hvis han er født i Norge av foreldre født i Norge? Og hvordan vet vi om Waldemar er fra Østerrike eller Romerike?
«Vi må tørre å ta debatten», sa Frps Tom Harald Nesvik i Politisk Kvarter på NRK P2 sist tirsdag, totalt uanfektet av programlederens forsøk på å vise at han tok den på feil grunnlag. Det er slikt som skjer når journalistene jager tilfeldigheter på jakt etter noe som kan forsterke våre fordommer. Den debatten vi derfor virkelig må tørre å ta, er den om hva i huleste Nettavisen driver med.
Følg på twitter.com/svelle