Befolkningsstrømmen beveger seg uunngåelig mot byene, der finner man de største bedriftene, der finnes de fleste tilbudene og de fleste arbeidsplassene. Hvordan kan man skape ei bygd i distriktet som overlever denne tendensen?

Det er utopisk å forestille seg at alle som flytter ut av ei bygd vender tilbake til hjemstedet etter endt utdanning eller «utsveving». For å kompensere for dette svinnet er bygda avhengig av tilflytting av mennesker som ikke har familie eller nettverk etablert på stedet.

På Stokkøya i Åfjord kommune har noen modige sjeler tatt mål av seg å definere bygda i oppgradert versjon, også kalt Bygda 2.0. I prosjektet Bygda 2.0 er intensjonen at innbyggerne kan nyte alle kvalitetene i livet på landet, uten å måtte gi slipp på følelsen av urbane muligheter som gode spisesteder, spennende fagmiljø, kulturtilbud og et sosialt fellesskap med felles preferanser.

Det handler om arkitektur, det handler om bofellesskap og livsstil. Det er mye som kan defineres gjennom rammene for livet på bygda. Men er dette nok for at tilflyttere skal velge distriktslivet framfor bylivet på lang sikt?

Bygda 2.0 skal vokse frem i den etablerte bygda Stokksund, med lange tradisjoner innenfor fiske og landbruk. Et liv på bygda handler blant annet om å leve i takt med dem som lever i samme bygd. Det er vanskelig å se for seg et liv på bygda uten å se for seg et liv integrert i det som defineres som aktuelt for majoriteten av dem som er bosatt der.

På mange vis er dette også det store paradokset når bygda i oppgradert versjon skal etableres og utvikle seg med sin egenart i ei bygd som allerede puster og ånder med sine tradisjoner og relasjoner. Er det etablerte Bygde-Norge klar for oppgraderte versjoner av bofellesskap?

Les også: Familien har vært på «date» med flere bygder

Å være tilflytter i ei ny og ukjent bygd byr på mange utfordringer. Å finne sin plass, sin omgangskrets, sin livsstil og sine interesser krever tid og ikke minst et inkluderende lokalmiljø. Ingen flytter til bygda uten å ha med seg erfaringer og kompetanse i ryggsekken, både i form av yrkeskompetanse og livskompetanse. Dette betyr nye impulser og perspektiver.

Den overlevelsesdyktige bygda må evne å høste av denne kompetansen, heller enn å oppleve at dette nye er en trussel for allerede eksisterende tradisjoner og levesett. I den overlevelsesdyktige bygda ser man på disse nye fremmede som en spennende ressurs, det som gjør akkurat vår bygd unik.

Ifølge Dag Jørund Lønning, i boka «Den nye bygda», er det å være genuint åpen for nyskaping og endring en viktig forutsetning for å lykkes i bygdeutviklingsarbeid. Som Knut Olav Åmås spissformulerer det i en kronikk i Aftenposten i 2008; «Et av kjernespørsmålene i bygdediskusjonen er hvorvidt Distrikts-Norge

1) Skal være en slags kulisse og arena for andres opplevelser, ikke minst eierne av fritidsboliger eller 2) skal være levende landskap som har sitt eget produktive liv, med turisme som tilleggsnæring». I lys av Åmås sin påstand er det betimelig å stille følgende spørsmål: Krever ikke et levende landskap med sitt eget produktive liv en sameksistens av ulike kulturer og tradisjoner?

Les også: Her finner du det moderne bygdeliv i fjæra

Det er få som velger et nytt liv på bygda med mål om å restarte alle tanker og erfaringer. Hvem flytter på landet med et ønske om å la seg villig flyte med i alt som er etablert som sannheter i sitt nye bomiljø? De aller fleste som flytter ut av byen søker etter den beste livskvaliteten for seg og sin familie.

Skal bygda ha et vekstpotensial og bli et stabilt alternativ til det urbane, er det avgjørende at mottakerne av disse nye og fremmede kjenner betydningen av å gi rom til alt som følger med denne tilflyttingen. Dette kan oppleves utfordrende og truende, men samtidig være akkurat det som definerer ei overlevelsesdyktig bygd fra ei bygd som kun har et par generasjoner igjen før de fleste hus står tomme. Men dette krever raushet.

Les også: Trondheim bør ta opp kampen om Europas teknologigründere

En klok tilflyttermann jeg kjenner sa en gang: «Inkluderinga i denne bygda stopper i kassa på nærbutikken.» I dette utsagnet ligger både sorg og frustrasjon over å oppleve seg utenfor i et samfunn som er tungt etablert, men samtidig glad for at det kommer nye mennesker som bidrar til befolkningsøkning og handel i lokalt næringsliv.

Utfordringen bak dette utsagnet handler om sannsynligheten for at akkurat denne tilflytteren, og andre i hans situasjon, velger å bli i bygda. Hva skal til for at tilflytterne fortsetter å velge livet et godt stykke unna det byen kan tilby av varierte yrkesmuligheter og kulturelle hendelser?

Her vil jeg vende tilbake til betydningen av sambygdingers raushet. Raushet betyr at den etablerte bygda tillater at nye grupperinger oppstår, i likeverdig sameksistens, som en ressurs for bygdas mangfoldighet. At «utenforskapet» ikke trenger å bety ensomhet, men en respektert annerledeshet, som gir rom for å bidra til å utvikle bygda inn i en ny og overlevelsesdyktig tid.

Les også Signert-artikkelen: En kvinnerevolusjon i Midtøsten

Tilbake til de modige sjelene i Bygda 2.0 på Stokkøya. Ære være dem for å legge til rette for økt mangfold på bygda. Et mangfold som kan skille bygda Stokksund, som inkluderer Bygda 2.0, fra de fleste andre bygder i Norge.

Det er mange som er besnæret av tanken om livet på landet, men som samtidig ikke drømmer om livet på et småbruk. Men skal de lykkes, er de avhengige av et lokalsamfunn som verdsetter annerledeshet. Et samfunn som verdsetter nye impulser og vet å gi plass til en variasjon av måter å leve ut livet og dugnadsinnsats på.

Det finnes mange veier til Rom. Det viktigste er at veiene holdes åpne. At veier kan krysses og føyes sammen til en større og mer formålstjenlig helhet. Og ikke minst, at alle veier i det nye lokalsamfunnet oppleves åpne for dem som ønsker å være en del av Bygda i robust versjon.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Gøril Dønheim-Nilsen er tilflytter og regionkonsulent for oppvekst og utdanning, Fosen regionråd.