«Dette er brudd på menneskerettighetene»

Tvillingene Siv Grøteide og Tone Jøssund sitter nå på ei strand i en liten fiskelandsby litt sør for Athen i Hellas. Dette er den siste dagen etter tre uker i Hellas, og det er tid for tilbakeblikk og refleksjoner.

De to første ukene tilbrakte vi i ulike flyktningleirer. Den første uka var vi i Nea Kavala, en militærdrevet leir i Nord-Hellas, og de neste 5 dagene i den uoffisielle leiren Pireus ved Athen. Å jobbe i slike leier har både vært veldig intenst og meningsfullt. Vi har møtt mennesker på flukt, som søker et bedre liv for seg og familien et eller annet sted i Europa, men som ikke har kommet seg videre pga avtalen mellom EU og Tyrkia. Mødre som reiser alene med 4–5 unger, og som håper å bli gjenforent med en pappa i Tyskland, fedre som har mistet både barn og kone pga. bomber og terror. Det gjør noe med oss når de ønsker å snakke om det og vise bilder av barna sine som er skutt. Vi har møtt mennesker med skuddskader, kjent på kuler i kroppen. Krig og terror har satt synlige og usynlige spor. Voksne menn og kvinner har grått på skuldrene våre, og vi har grått med dem.

Les innlegget fra Mihriban Mazlum: «Jeg opplevde det som at landet mitt var i fare»

Også fine øyeblikk

Vi har også delt utallige fine og gode øyeblikk med flotte mennesker. Vi har sunget, danset, turnet, tegnet, lekt, bygget, lagt neglelakk, gitt masse omsorg og kjærlighet. Til tross for kort tid, vet vi at vi har fått være med og gjøre dagene for flyktningene litt bedre. De har vært interesserte i å bli kjent med oss, de har invitert oss hjem til teltene sine, de har bydd oss på det lille de har.

Sommeren i Hellas er varm, og i leirene er det lite skygge å finne. De sanitære forholdene er ikke gode, det ligger en ein av urin og kloakk over områdene. Søppel flyter over. I havneområdet i Pireus var teltene satt rett på asfalt og betong. Mange sov rett på asfalten. Når vi spurte hvordan de hadde det, sa de «I'm okay!» Slik hadde mange hatt det i fire – fem måneder, de har rett og slett tilpassa seg. Hvordan hadde vi kravstore nordmenn takla en tilsvarende situasjon? Det kunne vært oss. Noen av flyktningene snakket om de fine, møblerte husene sine hjemme i Syria, jobben sin, det å ha noe meningsfullt å fylle dagene sine med. Livet i leirene består av å vente og å stå i kø. Kø for å få mat, kø for å få klær/utstyr. Timevis i kø hver dag. Noen oppfører seg fint og er takknemlige, mens andre viser frustrasjon og fortvilelse over hele situasjonen. Dette er ikke et verdig liv, dette er brudd på menneskerettighetene. Dette er Europa.

Mer debattstoff: Regjeringen vil styrke Stiklestad

Økonomiske bidrag

Vi reiste gjennom organisasjonen «Dråpen i havet», en norsk hjelpeorganisasjon som ble dannet høsten 2015. Dråpen har vært på plass på øyene for å ta imot båter fra Tyrkia, og jobber nå mest innad i leirene. De gjør en kjempeviktig jobb, sammen med andre frivillige organisasjoner.

Vi var også så heldige at familie og venner bidro økonomisk. Dermed kunne vi kjøpe inn mye undertøy, leker og diverse utstyr til leirene vi var i. Rent undertøy er for oss en selvfølge, mens mange av flyktningene går uten. Derfor var det utrolig kjekt å kunne kjøpe inn to truser hver til alle barna i Nea Kavala, cirka 850 unger.

Denne uka på stranda har vi fått slappa godt av, men samtidig er det vanskelig å ikke ha dårlig samvittighet. Rundt oss er det glade og bekymringsløse mennesker som nyter feriedager med familien. I morgen er vi tilbake i trygge Norge, og skal leve våre normale liv igjen. En liten bit av hjertene våre vil imidlertid alltid være i Hellas

Et av de mest leste innleggene den siste uken: «Det lønner seg ikke å være romantisk og snill med jenter»