Eventyrlystne fra hele verden finner veien til Vega. Her får de servert historien om presten som ble avbildet som lik. Før bildet ble hengt på veggen måtte lokale kunstnere pynte litt på det.

«Arild på Lånan rodde heimsjyen. Han dro aldri til Lofoten. Han ble ikke gift og fikk ingen barn».

Dette var den lakoniske teksten under bildet av en fiskerkar på Ærfuglmuseet på Nes på Vega. Min utenlandstuderende sønn ble stående ved bildet. – Ikke mye eventyrlyst der altså, konkluderte han.

Litt pussig situasjon. For der var vi, med eventyrlystne fra hele verden som hadde funnet veien til Vega, til Unescos verdensarv og ærfuglene. Men han som bodde der i gammeltida, han holdt seg rundt nåvene.

LES OGSÅ SIGNERT: Vi som elsket England

Endelig var vi på Vega. Min sønn hadde lest om arkipelaget i internasjonal reiselivspresse, jeg har ønsket meg dit siden jeg første gang så Helgelandskysten og ikke minst – hørte om muligheten til å sykle fra øy til øy. Det er mye greiere enn det høres ut og været er bedre enn ryktene vil ha det til. Turistkontorene på Helgeland fikser og ordner, sykler og sykkelvesker. Overnattingsmulighetene er gode og alt er såre vel, det eneste knapphetsgodet er serveringssteder. Noe å spise midt imellom gourmetmat eller chips med mais og kinakål.

35 000 mennesker besøker Vega hvert år. At dette er et sted som er vant til å ta imot folk, merket vi med en gang. Tilreisende liker gode historier. Inne i kirken på Gladstad ble vi stående for å studere rekka med bilder av øyas prester igjennom tidene. En kar kom bort til oss og fortalte at prest nummer fem ble avbildet som lik. Men noen på øya var god med blyanten og klarte å få litt liv i bildet av den avdøde. Han synes det var en artig historie. Vi så på likbildet en gang til og var enig, det var da ganske artig.

Det er noe overjordisk med Vega, ikke bare har den et havhotell med gourmetrestaurant og dertil tilpasset vinpakke, – på yttersida ved Sundsvoll ligger den bratte øya Sølen eller Søla. Som en Robinson Crusoe-øy stikker den opp av havet, hele 432 meter opp. En gang bodde det folk og villsauer her. Med et ekstra lavt skydekke, blir stemningen rundt Søla helt magisk. Fra Vega går det en hurtigbåt til Herøy. En tur med mange fine stopp. Noen sund er så trange at hurtigbåten knapt har en halvmeter på hver side, og det med god fart. Det ene idylliske «været» følger etter det andre. Kanskje har dette området aldri sett så bra ut som nå, når det ikke bor folk der. Det som for fire tiår siden var fraflyttede og forfalne boliger, er nå nymalte ferieboliger. En litt skjebnens ironi, selvsagt, men slik er det.

På Flostad på Sør-Herøy ligger et omfattende bygdemuseum. Det inneholder Nordlands største samling av fangst og fiskeredskaper. Vi treffer en engasjert guide som har mye å vise fram, blant annet en samling gamle vaffeljern! Han topper det hele med å servere kaffe og nystekte vafler. Dette er vår mann.

Det var ikke bare Arild på Lånan som holdt seg til heimen. På museet i Herøy fortelles historien om Enok Edvardsen på Sandsundvær. Da storm og springflo rammet i januar 1901, løp alle som kunne vekk fra det stigende vannet. Enok holdt seg i ro, slo hull i gulvet på sjøbua og fikk tak i noen tunge tønner som vekt, så bandt han seg fast til veggen – og overlevde. 31 mennesker døde i Sandsundværulykken.

Heller ikke på Dønna er det mye kaffe å få. Men været er fint. I sola og klarværet ser vi De sju søstre, mens vi sykler med Dønnamannen på venstre side.

På ferjeleiet på Bjørn kommer imidlertid Joker oss til unnsetning. Bakerst i butikken er det bord og stoler, et glass med First Price pulverkaffe og en termos med varmt vann. Å milde himmel, attpåtil ferske wienerbrød i hylla. Moderen og sønnen var lykkelige.

Kafé-mangelen er naturligvis forståelig. Velfylte bobiler suser forbi og etterspør i hvert fall ikke servering. Det skal en omsetning til, for å få det til å gå rundt.

Hva leser man så på en tur som denne? Ikke en stor bok som tynger i sykkelveska. Nei, «Havboka» av Morten A. Strøksnes er som skapt for en slik tur. I en rammefortelling om to menn som skal fange ei håkjerring i Vestfjorden, skriver han om havet, vidt og bredt, i historie, vitenskap og kultur.

Blant annet omtaler han sorenskriver Gustav Peter Blom som i 1827 reiser nordover. Han ser ingen naturskjønnhet, tvert imot han synes det er rått, stygt og nakent. Helgelandskysten var riktignok stygg, men Lofoten tok kaka, mente Blom.

Knapt noen vil være enig med han i dag. Helgelandskysten på sykkel er et eventyr. Det eneste er denne evinnelige jakten på kaffe og vaffel.