Norge er forpliktet gjennom en rekke internasjonale avtaler til å følge flere regler. Mangler det kunnskap om disse reglene, kan det skape utfordringer.

Norges tilknytning til EU blir blant annet regulert gjennom EØS-avtalen. Avtalen er den største og mest omfattende avtalen Norge har inngått internasjonalt. Avtalen gir Norge blant annet økonomiske fordeler, men koster oss på andre områder.

LES OGSÅ KRONIKKEN: Hvordan få bestemor på nett?

Det er EU som lager reglene og beslutter dem. Således er det ikke innenfor EØS-avtalen at forhandlingene finner sted. EØS-avtalen er ikke konstruert på den måten.

Med utgangspunkt i EUs tredje postdirektiv og implementeringsprosessen, vil vi illustrere noen av utfordringene ved å ikke være med å beslutte reglene, men også at store deler av Norge ikke er klar over hvordan reglene besluttes. Det såkalte «demokratiske underskuddet» er reelt og har sin pris.

Norge overtar EU-direktiv stort sett uten motstand. Dette var imidlertid ikke tilfellet da EUs tredje postdirektiv (liberalisering av posttjenestene) skulle implementeres i norsk rett. Flere kommuner, fylkeskommuner, interesseorganisasjoner og politiske partier ytret sterk motstand mot implementeringen av direktivet. Stoltenberg II-regjeringen besluttet å benytte seg av reservasjonsretten i avtalen. Dette var første gang i avtaleperiodens historie at en sittende regjering besluttet å bruke reservasjonsretten. Regjeringen valgte minste motstands vei overfor nasjonale interessenter og lyttet til interessentenes preferanser.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Stopp toget- Ingrid vil av!

Stoltenberg II-regjeringens beslutningen sto seg helt til 2013 da det ble regjeringsskifte. Solberg-regjeringen overtok makten og besluttet å oppheve reservasjonen. EUs tredje postdirektiv ble derfor implementert i norsk rett 1. januar 2016. Solberg-regjeringen valgte også minste motstands vei, men denne gangen overfor Norges internasjonale forpliktelser.

Vår masteravhandling, «Demokrati satt på prøve», er en del av studiet Master of Public Administration gjennomført ved Handelshøyskolen i København (CBS), NTNU og Nord universitet. Det sentrale spørsmålet vi stiller er hvordan direktivet ble akseptert av norske organisasjoner.

Studien viser at flertallet av interessentene argumenterte mot implementering av direktivet. Det fremkom også at de fleste organisasjonene ikke hadde fremmet eget synspunkt til EU slik EØS-avtalen gir mulighet til. Organisasjonene benyttet altså ikke sine påvirkningsmuligheter. Det er sterke holdepunkter for at organisasjonene ikke kjenner godt nok til EØS-avtalen og hvilke påvirkningsmuligheter som finnes.

Vi stilte også spørsmål til organisasjonene angående de sanksjonene ikke-implementering ville medføre. Funnene indikerer at organisasjonene ikke var klar over hvilke sanksjoner ikke-implementering kunne medføre. Dette var i liten grad med i vurderingen av om de skulle yte motstand eller ikke.

Flere av organisasjonene som var mot implementering av direktivet opplevde også de demokratiske prosessene som mindre gode. Dette er riktignok forståelig da de ikke forsøkte å fremme eget synspunkt til EU og således ikke har forstått hvilke muligheter de egentlig har.

Dersom vi legger Solberg-regjeringens beslutning til grunn, om å implementere EUs tredje postdirektiv, er det ingen tvil om at Norge har ansett direktivet for å være akseptert. Dette fordi det til enhver tid er regjeringens beslutning som er gjeldende i saker hva angår EØS-spørsmål og implementering av EU-direktiv eller ikke.

Med utgangspunkt i dette ser vi også at regjeringen har ulike roller, både som nasjonal og internasjonal aktør. Regjeringens skiftende rolle kan skape utfordringer. Vi mener implementeringen av EUs tredje postdirektiv gir et godt bilde av dette. Spørsmålet i denne sammenheng blir hva regjeringen skal ta hensyn til, internasjonale forpliktelser eller nasjonale interesser. Med mindre man ønsker å bryte reglene og eventuelt risikere sanksjonering, er svaret enkelt. Det er internasjonale forpliktelser som gjelder, og dette må regjeringen forholde seg til. Hvis Norge skal være med i EØS-samarbeidet, er dette en realitet. Vår vurdering er at flere norske interessenter ikke har tilstrekkelig kunnskap om dette.

EØS-avtalen har gjennom avtaleperioden gradvis blitt større, og den omfatter i dag mange ulike politikkområder. Implementeringen av flere tusen rettsakter illustrerer dette. Det vil også si at Norges tilknytning til EU har blitt større. Spillereglene har blitt utvidet. Til tross for dette er kunnskapen om EU blant norske innbyggere mangelfull. Dette fremgår tydelig av norske utredninger gjennomført for flere år siden. Med utgangspunkt i vår studie vil vi støtte oss til dette, men også utvide påstanden til å gjelde norske organisasjoner. Implementeringen av EUs tredje postdirektiv viser at kunnskapen om EØS-avtalen er mangelfull, og hvordan skal norske organisasjoner fremme sine interesser når kunnskapen om EU ikke er god nok?

Implementeringen av EUs tredje postdirektiv handler om noe mer enn bare posttjenester. Det handler om hvor forpliktende EØS-avtalen er overfor Norge. Man må forholde seg til avtalen hvis man skal være med. Men den handler også om interessentenes mulighet til å påvirke EU og hvilken kunnskap de har om EU og EØS-avtalen. Hvis Norge er avhengig av et samarbeid med andre nasjoner for å oppnå nasjonale mål og videre er avhengig av at samarbeidet fungerer, så er det vel også avgjørende at man kjenner til spillereglene?