Britenes nei til EU er den viktigste valgseieren for ytre høyre i Europa siden 1932. Da gjorde tyskerne nazipartiet til Tysklands største parti. Det betyr ikke at britene er blitt rasister.

Valgresultatet er en voldsom inspirasjon til ytre høyre i hele Europa, dessverre en politisk retning på frammarsj, slik jeg ser det.

Mange politikere har erklært britenes nei som et ja til nasjonalstaten. Blant disse er Donald Trump, Nigel Farage og Christian Tybring-Gjedde. De mener at hver enkelt stat skal fremme sine egne nasjonale interesser i stedet for hva som tjener det internasjonale fellesskapet. Hvis dette blir realiteten kan Europa beveges i retning av 1930-årenes politiske situasjon.

Første verdenskrig endret Europa-kartet dramatisk. Store imperier ble erstattet av nasjonalstater. De nye grensene gikk spesielt utover Tyskland, noe Hitler tok revansje for. Men det ble også, for første gang i historien, gjort et forsøk på å samle verdens stater i en fredsbevarende organisasjon, Folkeforbundet. USA valgte å stå utenfor, noe som var en av flere årsaker til at Folkeforbundet ble en fiasko. Donald Trump er talsmann for samme type amerikansk isolasjonisme. «Make America great again» og «Take our country back» er slagord for en politikk der USA igjen skal konsentrere seg om sitt eget område, og la resten av verden ordne opp for seg selv. Slagordene til brexit-siden er også varianter over dette.

Den store endringen i internasjonalt samarbeid skjedde etter andre verdenskrig. Seiersmaktene etter krigen opprettet FN, som tross svakheter og utfordringer under den kalde krigen har vært et redskap for fred og utvikling. FN har i hovedsak vært en suksess. Norge har vært en støttespiller for FN. Det er nettopp små stater som har størst nytte av at stater samarbeider.

Starten på dagens EU var Kull- og Stålunionen, etablert få år etter andre verdenskrig for å hindre flere kriger mellom Tyskland og Frankrike. Gjennom tusen år hadde det vært svært mange kriger og konflikter mellom tyskere og franskmenn, ofte også med britene involvert. Det er absolutt grunnlag for å hevde at Kull- og Stålunionen var et fredsprosjekt, som siden er utviklet både bredere (flere medlemsland) og dypere (samarbeid på flere områder).

Kull- og Stålunionen, og utviklingen til dagens EU, er det første samarbeidet mellom stater i historien basert på overnasjonal styring. At nasjonalstaten avgir makt til et overnasjonalt organ gir selvsagt nasjonalstaten mindre makt, det er selve poenget. Nissen på lasset er selvsagt byråkrati, lengre avstand mellom styrende og styrte og mindre vekt på nasjonalstaten. Dette gir noen argumenter til å bli kvitt hele det overnasjonale prosjektet. Dette kan føre oss tilbake til alles kamp mot alle, noe som har vært den vanlige «orden» i verdenssamfunnet.

Hvis EU-prosjektet havarer må alle land framforhandle egne avtaler med andre land på alle områder. Slik var det før EU. Og det skapte en mer ustabil verden.

Med et stort blikk kan vi si at Vest-Europa etter andre verdenskrig har vært styrt av det politiske sentrum. De fleste land har vært styrt av pragmatiske sosialdemokratiske partier eller brede konservative og liberale partier. I et stort land som Tyskland til og med i koalisjon. Kommunistiske partier er blitt marginalisert (med et lite unntak for Frankrike, Spania og Italia på 1970-tallet), ytre høyre har hatt minimal oppslutning, diktaturer er blitt avviklet (Portugal, Hellas og Spania). Dagens polarisering må vi tilbake til 1930-tallet for å se.

Europa har hatt en lang fredsperiode (med unntak av den nasjonalistiske krigen i det tidligere Jugoslavia). Men kombinasjonen av industriens utflagging til Østen og innvandringen har marginalisert tradisjonell arbeiderklasse. Derfor ser vi frustrasjonen som nå truer med å torpedere Europas store samarbeidsprosjekt.

Mange, også i den nordiske debatten, er opptatt av at brexit er den britiske arbeiderklassens rettferdige kamp. Men hvis en ser retorikken til de britiske tabloidene og frontfigurene på Brexit-siden er det nasjonalismen og fremmedfiendtligheten som dominerer. 52 prosent av britene er ikke blitt rasister. Men fremmedfiendtligheten er blitt stimulert av talsmennene for brexit. Motstanden mot innvandring er egentlig ubritisk. Landet har i århundrer vært en trygg havn for dem som er blitt forfulgt i resten av Europa.

Brexit er blitt en brekkstang for å vende tilbake til nasjonalstatene, og fjerne overnasjonalitet. Det ekstreme høyre kan styre Frankrike, Østerrike, Ungarn, Polen, Nederland, Tsjekkia og Slovakia i nær framtid. Tyskland opplever også, for første gang siden Hitler, en vekst i det ekstreme høyre. Det er ikke sikkert det blir enklere å forhandle fram økonomiske og politiske avtaler mellom stater hvis EU forsvinner.

De historiske spor skremmer. Nasjonalismen, og den sterke rivaliseringen mellom stormaktene, skapte både første og andre verdenskrig. Det er et faktum at Hitler ble valgt av tyskerne, og avvikling av demokratiet sto på hans program. Vi ser i dag at høyrekrefter som innskrenker demokratiet kommer til makten i flere land, også ved valg. Vi skal ha respekt for folks valg, men vi trenger ikke å like det de velger. Og vi kan arbeide for politiske løsninger som ikke skaper konflikter og fiendebilder.

Vi kan risikere at om et par generasjoner kan demokratiet nesten være borte som styreform i Europa, begrenset kanskje bare til Skandinavia. For få år siden ville en slik påstand vært science fiction. Slik er det ikke nå.