Torsdag stenges dørene på Britannia Hotel og alle ansatte ved bedriften må gå fra borde

Som en av nestorene blant arbeidstakerne og som hovedtillitsvalgt i Britannia Hotel har jeg lyst til å si noen ord på vegne av oss ansatte, når vi nå skal takke farvel til arbeidsplassen vår.

Det trygge, sikre, Britannia er ikke vårt lenger – vår arbeidsplass, for mange av oss vårt andre hjem, vår stolthet og styrke. Gjennom vår tid som ansatt har vi vært trofast og lojale bidragsytere i form av vår arbeidskraft og vår hengivenhet til en unik arbeidsplass – på godt og vondt.

I dag går vi ut av Britannia Hotel for siste gang i denne epoken av Britannias historie. En epoke som har vart i 119 år – fra 1897 – da det nybygde Britannia Hotel sto ferdig med sin hvite viktorianske fasade og etablerte seg i bybildet som Trondheims desidert flotteste hotell – noe det etter min oppfatning fortsatt er.

LES OGSÅ (PLUSS): Ikke vinterpark i Gråkallen for enhver pris

Etter en heller kaotisk fusjonstid mellom 1985 og 1990 kom Setsaasfamilien sammen med John Einar Botten inn på eiersiden. Etter hvert tok Botten over og i det tiåret han fikk styre utvidet han hotellet, gjenåpnet Hjørnet, utvidet Pianobaren, Queens Pub ble åpna og vi fikk på plass KK-avdelingen. Han bygde Britannia hall etter sine egne tegninger og ideer.

Dessverre døde han høsten 2000, like før hallen sto ferdig.

Det var med rette at Britannia i denne tida kalte seg Trondheims største restauranthus, med et tilbud i forskjellige kategorier til sine gjester nesten døgnet rundt – fra tidlig frokostmorgen til loven satte punktum for videre alkoholservering i sene nattetider.

Etter de gode årene på 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, møtte eierne alvoret ved at mangelen på vedlikehold og oppgradering etter hvert ble mer og mer synlig. Det ble også regimeskifte i ledelsen, direktør Frode Hofstad gikk av i 2009 og kjøkkensjef Atle Bjøringsøy sluttet etter å ha styrt Britannias kjøkken og kokker med faglig dyktighet i 13 år.

LES OGSÅ (PLUSS): Den farlige ufarliggjøringen

Det å få på plass et nytt velfungerende kjøkken viste seg etter hvert å bli vanskelig og dette førte dessverre til at Palmehaven, fra å være en åpen restaurant med à la cartemeny og taffelmusikk på kveldstid, ble til et dødt rom for kurs og konferanse, middager og forhånds-bestilte selskaper.

I 2013 ble det inngått avtale med Thon Hotel angående drift av Britannia Hotel og etter hvert ble det også eierskifte der Thon og Odd Reitan kjøpte ut tidligere eiere og nå, fra 1. juli 2016 overtar Reitan som eneeier.

Gjennom tidene har Britannia vært en stor lærebedrift. Det har alltid vært et kvalitetsstempel i utdanninga di hvis du har gått læra i Britannia. Hotellet har fostra fagarbeidere i ypperste klasse: Det er en kokkelærling fra Britannia som nå innehar den første Michelin-stjerna i Norge utenfor Oslo (Sven Erik Renaa), en kokk/servitørlærling fra Britannia som er med og styrer kongens taffel ved slottet (Hågen Setran). Den siste direktøren i Rica-kjeden gikk servitørlæra her (Ole Jakob Wold) sammen med Jostein Arntsen. Vi håper dette også blir høyt prioritert hos de nye eierne.

Det har vært litt stusslig for Jostein og meg å jobbe her på kveldene når en har i tankene at da vi begynte i Palmehaven i 1969 var det ansatt 15 faglærte kelnere på rullerende vaktliste. I tillegg hadde Palmehaven ansvar for til enhver tid minst syv-åtte servitørlærlinger.

Det er fortsatt noen få av oss som har vært med i en mannsalder og vel så det og husker denne tida. Alle traff vi ektefeller her – og det har det vært mange som har gjort. Det er utallige som har vært ansatt på huset som har funnet hverandre og kommet ut igjen etter en tid med stjerner i øynene og ring på fingeren.

Britannia har alltid stått sterkt som en fagorganisert bedrift. Da jeg begynte var det ikke spørsmål om du ville organisere deg – du fikk bare beskjed, skal du være ansatt i Britannia var det en selvfølge. I 2003 ble jeg valgt inn som hovedtillitsvalgt i klubbstyret i Britannia Hotel. Klubben besto stort sett av servitører og spredt organisering rundt om på de andre avdelingene – vi lå på litt i overkant av 40 medlemmer på den tida.

Det har vært lærerikt å inneha dette vervet i så mange år. Det skal ikke glemmes at dette tross alt har vært en ganske så turbulent og krevende tid med ikke bare diverse eierkonstellasjoner, men også direktørskifter på løpende bånd. Jeg håper at alle ser fordelene ved å være organisert og at medlemskap i en fagforening opprettholdes uansett hva framtida bringer.

Så jeg vil få takke alle medlemmer og andre tillitsvalgte på Britannia for tilliten dere har vist meg i vervet mitt som hovedtillitsvalgt. Det har vært en stor ære for meg.

Og nå er da hele Britannia solgt, det skal pusses opp. Og vi, kollegaer, kamerater, venner – vi blir spredt og kanskje vi ikke får møtes igjen heller. For det Britannia som har vært samlingspunktet, som har gitt oss muligheten til å holde kontakt, stikke innom og komme hjem , det blir nå et Britannia som ikke er vårt lenger.

Vårt Britannia blir borte – men vi vil alltid kunne huske – og minnene skal vi gjemme her inne i hjertene våre. Så kan vi ta de frem når vi trenger dem og kanskje drømme vår drøm om den gode og trygge arbeidsplassen Britannia har vært. Den nye eieren hadde også sin drøm om Britannia Hotel, men den omfattet ikke oss. Arbeidere har ingen verdi der mammon er i hovedsetet, men sjela og atmosfæren er ikke til salgs, den går ut døra i dag sammen med alle oss.

LES OGSÅ (PLUSS): Søvngjengeri er ikke bare et uskyldig fenomen