Kom og sett dere barn, så skal jeg fortelle om den tiden da bare sjøfolk hadde tatoveringer og bare fotballdommerne var homo.

Så fryktelig lenge siden er det jo ikke. Homokampen er vunnet gjennom en blitzkrieg. Det har gått så fort at seierherrene er blitt fartsblinde og ikke tar inn over seg at selv granitten er kommet i bevegelse.

I dag skal Knut Arild Hareide være med i paraden til Oslo Pride. Blir han revet med av stemningen og sin egen begeistring, noe Kristelig Folkepartis leder lett blir, kommer han til å slenge luftkyss til tilskuerne og vrikke på stumpen til tonene fra Oslo Faggotkor.

For 23 år siden trakk Anders Gaasland seg som leder i Kristelig Folkepartis Ungdom fordi det ble umulig for ham å fortsette etter at han hadde stått fram på Dagsrevyen og fortalt at ikke bare var han skeiv, han var i tillegg blitt tilhenger av partnerskapsloven. 23 år er omtrent den tiden det tar å planlegge og bygge tre mil motorvei her i landet.

Hareide er ingen politisk kamikazeflyger. Heller ikke deler han Bjørnstjerne Bjørnsons folkereligiøse påstand om at der godtfolk går, er Guds vei. Men han er en dreven strateg og en god tolker av stemninger. Han vet at der flertallet av kristenfolket og de verdikonservative går, der er hans vei. I dag går den gjennom Oslos gater.

Sympati med ofrene for massakren i Orlando var den humanistiske begrunnelsen Hareide trengte, men før eller siden ville han blitt med uansett. Hareide vet at hans rolle som partileder ikke er å rykke fra, men å finne sin plass langt framme i hovedfeltet. Nå er han kommet til at en kritisk masse i KrF er klare til å behandle homofile, lesbiske, bifile og transer som ganske alminnelige folk.

Da jeg vokste opp – det fremgår jo av bylinebildet at det verken var i fjor eller i forfjor – hendte det at noen senket stemmen – eller hevet den – for å fortelle at en eller annen navngitt gutt var «sånn». Det sto svært uklart for oss rønnere fra arbeiderklassens laveste sjikt hva det innebar å være «sånn», men vi forsto instinktivt at det ikke var noe å trakte etter. Heller ikke begrepet «rompis» hadde vi fantasi nok til å begripe fullt ut. Men vi merket hvilken sjikanerende kraft ordet hadde, og brukte det derfor titt og ofte, uten hensyn til hvor relevant det måtte være.

I boken om Kim Friele, som treffende nok heter «Kampene», skriver Ola Henmo at norske politikere ikke sluttet av seg selv å betrakte homofile som kriminelle, at prestene ikke plutselig fant det for godt å dempe sine moralske fordømmelser og at offiserene ikke frivillig gikk med på at legningen ikke smitter andre rekrutter. Noen sloss, og de sloss hardt.

Kanskje synes Kim Friele at kampen har vært lang, i realiteten har den vært imponerende kort. Tunge sosiale og religiøse normer har endret seg raskere enn kommunale reguleringsplaner. Da jeg høsten 1971 begynte som journalist, var mannlig homofili straffbart. I dag er det straffbart å diskriminere homofile. På 1970-tallet mente nær halvparten av befolkningen at homofile og lesbiske ikke burde kunne bli lærere eller leger, i dag er helseministeren gift med en annen mann mens likestillingsministeren fra Frp lover å kjempe for rettighetene til homofile innvandrere. I 1988 mente hver femte nordmann at homofili burde forbys, 20 år senere hadde 95 prosent av norske kvinner et positivt eller nøytralt forhold til homofile.

Tallene er hentet fra en undersøkelse Norman Anderssen og Hilde Slåtten ved Avdeling for samfunnspsykologi ved Universitetet i Bergen gjorde i 2008. Den gang fant de at selv om også et flertall av mennene sa seg nøytrale eller positive, var det langt høyere hos kvinner. I en ny undersøkelse som Anderssen og Kirsti Malterud gjorde fem år senere, var mennene kommet etter.

Kampen er ikke vunnet. Anderssen og Malterud skriver at andelen norske menn som bekrefter negative påstander om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner fortsatt er betydelig. Men de er altså på vikende front. Og la meg få lov å si, som mann, at for oss er fem år svært kort tid når vi blir bedt om å endre holdning, noen av oss bytter ikke engang sko så ofte.

Da KrFUs daværende leder, Emil André Erstad, for to år siden foreslo at moderpartiet burde oppgi kampen mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven og akseptere homofiles rett til å adoptere, svarte fungerende partileder Dagrunn Eriksen at hun ikke trodde partiet ville skifte syn «med det første». Kanskje ikke, men ganske sikkert med det andre. Jevnlig fornyes nemlig både KrFs tillitsmannsapparat og velgermasse med unge som ser annerledes på tingene.

I 2014 fikk Erstad støtte av Hanne-Marie Pedersen Eriksen, teologistudent, KrFU-medlem og lesbisk. Året etter ble Pedersen-Eriksen nektet ordinasjon av biskop Ingeborg Midttømme i Møre bispedømme. Men hun ble enstemmig innstilt til stillingen som prest i Sandøy av det lokale menighetsrådet, og ble ordinert av biskop Per Arne Dahl i Tunsberg, med Midttømmes godkjenning. Bråket førte til at hun trakk seg, men hun ble i stedet den første åpent lesbiske presten i Sjømannskirken. Kampen er ikke over, men nytt land blir stadig erobret.

Undersøkelsen fra 2008 viste at de eldre var mer negative til homofile enn de yngre, de som bodde utenfor byer mer negative enn de urbane, de med lav utdannelse mer negative enn de med universitetsdiplom, de religiøse mer negative enn de ikke-troende og de som var tilhengere av tradisjonelle kjønnsroller mer negative enn de likestilte. Knut Arild Hareide vet at partiet hans tradisjonelt har stått sterkt i alle gruppene som her havner i den negative leiren, likevel tar han i dag på seg en gøyal skjorte og vifter med regnbueflagget. You’ve come a long way, baby!

Følg på twitter.com/svelle