Et evinnelig kvinnemas

Jeg har egentlig ikke tall på hvor mange ganger jeg har hatt akkurat den samtalen. I snart ti år har jeg jobbet med kommersialisering av teknologi i og rundt innovasjonsmiljøet på NTNU. Dette er et ikke akkurat kvinnedominert område.

Noe man fort merker dersom man en dag skulle glemme at mangfold blant innlederne på en konferanse er et mål, og vips står man der med en innlederliste bestående utelukkende av menn. Ett lite sekunds uoppmerksomhet rundt kjønnsbalanse kan være nok, og plutselig har man fått et styre med syv menn mellom 40 til 60 år.

I seg selv er det selvfølgelig veldig lite galt med menn i nevnte aldersgruppe, men det kan bli litt ensformig i lengden.

Det er en kjent sak at på tross av at Norge er et av verdens mest likestilte samfunn, har vi ett av verdens mest kjønnsdelte arbeidsliv. Det kommer særlig til uttrykk nettopp når vi snakker om kommersialisering av teknologi; en øvelse som foregår i tverrsnittet mellom finans, teknologi og industri. Tre sektorer som i utgangspunktet ikke er nevneverdig befengt med hunkjønn. Jeg har lenge lurt på akkurat hva som er status, for det er gjerne det første skrittet på veien til å gjøre noe.

Kvinnemaset mitt blir også litt ensformig i lengden.

LES OGSÅ (PLUSS): - Gufs fra fortiden at det ikke er en eneste kvinnelig innleder

Marius Tuft Mathisen, doktorgradsstipendiat på NTNU, har gjort noen interessante analyser av tingenes tilstand. Han skriver doktorgrad om kommersialisering av forskning. Nærmere bestemt har han tatt for seg alle nye bedrifter etablert mellom 1999 og 2011 som har fått støtte fra Forskningsrådets FORNY-program.

Programmet er det viktigste virkemidlet for å bidra til kommersialisering av forskning fra offentlig finansierte forskningsinstitusjoner fram til markedet.

Mathisens tallmateriale viser jevnt over en kvinneandel som vaker rundt ti prosent hva gjelder faktorer som privatpersoners eierskap, daglig ledere, styreledere og styremedlemmer i de ca. 400 bedriftene i porteføljen. Det er riktignok en signifikant forskjell som viser at kvinner i mindre grad er styreledere og i større grad vararepresentanter. Lite nytt under solen, der altså.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Vi er annerledes enn dere, men er ikke det bra da?»

Når det gjelder utviklingen over tid er det kun kvinnelig eierskap som har økt i nevneverdig grad fra fem prosent i 1999 til 15 prosent i 2014. Daglige ledere ligger jevnt over på tolv prosent kvinneandel. Dit har også kvinneandelen blant styremedlemmer krøket seg fra ti prosent i 1999.

Jeg må nesten humre i det skjegget jeg ikke har, for det overrasker meg faktisk at kvinneandelen er såpass lav.

Det store spørsmålet blir om dette er noe man bør gjøre noe med og i neste omgang hva man eventuelt skal gjøre.

I og med at min grunnleggende holdning til tematikken er at kjønnsbalanse bør etterstrebes, er mitt svar på førstnevnte et enkelt ja. Så er spørsmålet hva?

«Min svigerfamilie er stor og består av mange flotte mennesker, hvis slektskap knyttes sammen gjennom felles fedre, men ulike mødre»

Første post på programmet er å vie problemstillingen oppmerksomhet. Ekstra viktig blir dette for kommunene og næringslivet i regionen framover, som til min store glede har hatt kommersialisering av teknologi som satsingsområde siden 2014.

Hva med å starte med en temperaturmåling hva gjelder kvinneandelen blant styremedlemmer og daglig ledere i neste års Impelloanalyse? Jeg tror ikke nødvendigvis man trenger rigide regler for kjønnskvotering. Her handler det i første rekke om å sette utfordringen høyere på agendaen.

Dette innebærer å etterstrebe kjønnsbalanse i alle styrer som skal velges, på alle konferanser som skal programmeres og når søkerlister skal fylles. Kan hende man skal gjøre noe så vågalt som å kalle inn en kvinne eller to ekstra til et stillingsintervju, selv om de i utgangspunktet virker å ha en litt tynn CV.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Verden kan stå foran et sammenbrudd i produksjonen av helt sentrale matvarer»

I verste fall kan dette innebære at noen flere uerfarne individer må løftes fram og få muligheten til å vokse med oppgaven. Folk har en tendens til å gjøre nettopp det.

I en krevende bransje hvor risikoprofilen generelt er høy, trenger man å sette alle de kloke hodene i befolkningen i arbeid. En fortsatt kvinneandel blant daglige ledere på tolv prosent om 15 år i 2030 er neppe en del av et fremtidsbilde vi liker å assosiere oss med.

For å se det fra den lyse siden, mine kolleger har rett i at kvinnene er vanskelig å finne, men det betyr altså ikke at de ikke finnes. Vi må bare fokusere på å finne dem. Ikke fordi det er enkelt, men fordi at sånn kan det rett og slett ikke fortsette.

Jeg håper det blir et evinnelig kvinnemas framover.

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast: