Det er dessverre lite kunnskap omkring regionens scene å spore i teatersjef Kristian Seltuns innlegg og det er kort sagt fordi han ikke kjenner den, skriver skuespiller Kristina Kiberg.

Endelig debatteres Midt-Norsk scenekunstmiljø i Adresseavisen. En ball har begynt å rulle – og akkurat dette har vært etterlengtet – og undertegnede krysser fingrene for en konstruktiv debatt som ikke bare problematiserer, men også kanskje evner å se løsningsorientert på en del av de utfordringer som har preget en Midt-Norsk teaterscene over lang tid.

Da jeg leste teatersjef Kristian Seltuns leserinnlegg torsdag 2. juni, meldte spørsmålet seg øyeblikkelig: «Hva handler dette innlegget om og hvilken debatt åpner teatersjefens konkrete formuleringer opp for?»

Seltuns innlegg kommer som et svar på Anette Ystgaards (Ap) anklage om at Trøndelag Teater ekskluderer trønderske skuespillere, ved blant annet å legge en audition til hovedstaden.

Slik jeg leser det, forsvarer Seltun seg med å bruke argumenter som at scenekunstmiljøet i regionen ikke er stort nok alene som rekrutteringsbase.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGET: «Det er på tide å si det som det er, selv om det er fryktelig upopulært: Det utdannes altfor mange skuespillere»

Det som er interessant er at han videre kritiserer veksten i antall skuespillere i regionen. Han setter et likhetstegn mellom et økt antall scenekunstnere regionalt og for mange utdannede skuespillere nasjonalt (han skriver selv i sitt tilsvar til skuespiller Madeleine Brandtzæg Nilsen den 2. juni at han sikter til den totale summen av utdannede skuespillere i landet).

Men han nevner også spesielt denne regionen som en kilde til denne «overproduksjonen».

Denne argumentasjonen påminner om at vi her ikke lenger snakker om Trøndelag Teaters rekruttering av lokale scenekunstnere, som en spesifikk regional debatt, men om den evige debatten «Utdannes det for mange skuespillere i Norge?» – altså et spørsmål av nasjonal karakter.

Denne debatten dukker opp i ny og ne (sist gang jeg kan huske; våren 2014, etter en undersøkelse om antall scenekunstnere som går på Nav).

Jeg, for min del, er lei av den ensformige fremstillingen av denne hypotesen. Jeg har jobbet frilans som skuespiller i Trondheim i syv år. I løpet av disse årene har jeg sett vekst i scenekunstmiljøet i Trøndelag, men til forskjell fra Seltun ser jeg ikke på dette som et problem, men som et løft for regionen.

Det å påstå at det utdannes for mange skuespillere er verken en ny eller særlig provoserende påstand og denne skriker dessuten etter å nyanseres: Hva er for mange – ut fra hvilket ståsted? Og ikke minst, hvor er det for mange?

Jeg opplever på ingen måte at vi er for mange i Trondheim. Snarere tvert imot. Antallet frie kunstfaglig profesjonelle og utdannede grupper bosatt i byen kan du omtrentlig telle på ei hånd (enkelte grupper inntar nye former og beveger seg mellom steder).

Vi har riktignok teaterskolen i Verdal som rekrutterer noen scenekunstnere til byen, men selv der er andelen liten. Trondheim lider ikke av noen overbefolkning av profesjonelt utdannede scenekunstnere.

Når Seltun snakker om for mange, snakker han på generelt grunnlag. Han snakker nasjonalt. Min påstand er at vi trenger flere frilans teatergrupper i Trondheim og Midt-Norge for øvrig.

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: 58 kg og altfor tjukk

Vi trenger flere for å stabilisere, utbedre og bygge det Midt-Norske teatermiljøet, noe som i sin tur kan inspirere til og stimulere vekst i regionen. Vi trenger flere for å overbevise politikere, i kommune og fylke, om å skape flere og bedre visningssteder for teater.

Økt produksjon og synlighet skaper økt interesse og etterspørsel. Å arrangere audition i egen by er med på å sende signal om regional kunstnerisk identitet. Å arrangere den i Oslo oppleves som en smule provinsielt.

Hvorfor skal ikke profesjonelt utdannede skuespillere og faktisk uskrevne blad reise til Trondheim direkte fra landets forskjellige teaterutdanninger etter endt løp når den potensielle gevinsten er en jobb innenfor institusjonen Seltun selv karakteriserer som en av landets beste hva gjelder skuespillerstab?

Seltun kritiserer i sitt innlegg Ystgaard for å løpe «utenforskapets ærend». Det er grunn til å kritisere ham tilbake for det samme når han retter sin kritikk mot regionens frie teatergrupper.

LES OGSÅ KRONIKKEN (PLUSS): «Er det greit når mennesker med utviklingshemming må «særbehandles» for å kunne delta i aktiviteter?»

Det er dessverre lite kunnskap omkring regionens scene å spore i hans innlegg og det er kort sagt fordi han ikke kjenner den. Hans kommentarer henimot store deler av denne lille scenens estetiske orientering som «bevisstløs» kan knapt nok tas på alvor da han sjeldent eller aldri selv er til stede på verken forestillinger, scenekunstfestivaler, seminar o.l.

Det nytter ikke å peke generelt mot at «(...)vi er mer ut og ser enn hva man kan få inntrykk av». Er det å vise interesse for og tilstedeværelse i regionens øvrige teatermiljø et slags skiftende og maskert undercoverarbeid?

I et svært lite og mildt sagt oversiktlig miljø som Trøndelag, er det ganske lett å konstatere den kvalitetsbevisste teatersjefens fravær.

Dette understreker igjen min mistanke om at Seltun uttaler seg på generelt grunnlag. Dette har lite med regionen å gjøre, dette er nasjonalt, og det bringer et nytt spørsmål på banen: Var dette brevet egentlig svar på tiltale?

LES OGSÅ DEBATTINNLEGGET: «Det mest ettertraktede området i vårt nærområde står i fare for å bli avstengt for allmennheten»

Det er flere interessante tema som melder seg i denne forhåpentligvis påbegynnende debatten. Hva som for meg er bevisstløst teater vil jeg ikke gå inn på, men det verserer nok (og takk for det!) svært forskjellige oppfatninger om hvor ett av Norges for tidens sterkeste ensembler befinner seg.

Jeg er enig i det Seltun sier om at et institusjonsteater ikke kan stilles til ansvar for at ikke «alle får slippe til». Men dét er det vel heller ingen som har tatt til orde for?

Som profesjonelt utdannet og aktivt utøvende scenekunstner i Trondheim ønsker jeg mer åpenhet; omkring ansettelser og auditioner. Ja, endatil ønsker jeg flere åpne auditioner og på generell basis (uten å rette pekefingeren mot én spesifikk teatersjef) en bedre tilrettelagt kommunikasjon angående samarbeid mellom institusjon og fritt felt.

Jeg ønsker at flere scenekunstnere skal ville bosette seg i regionen – kanskje med et mål om å jobbe for en av gruppene i nettopp et voksende fritt felt – og da er det av avgjørende betydning å kunne vise til høy aktivitet og bredde.

Det heter seg at man må «sette Trondheim på kartet», og det tror jeg noe så enkelt som at auditioner holdt på Trøndelag Teater kan bidra til. Dette var tross alt ikke et éngangstilfelle ...

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

Hør våre kommentatorer på podkast:

Hat, kjærlighet, fotball og trønderfest

Skuespiller Kristina Kiberg er glad for at det midtnorske scenekunstmiljøet debatteres i Adresseavisen.