Med en uggen følelse skriver jeg om pasientenes plager til selskaper som selger privat helseforsikring. Ikke noe er så lett å selge som angst for sykdom. Det gjør meg urolig.
«If everybody is insured, nobody needs insurance» er fortsatt slagordet i England for alle som er opptatt av å videreføre prinsippene bak etterkrigstidens organisering av en helsetjeneste for alle, «free at the point of use». Har vi forstått hvorfor? En som virkelig har forstått hvorfor, er demokratenes ene presidentkandidat Bernie Sanders, 74-åringen som har overrasket både seg selv og sine tilhengere med å seile opp som en slags ungdommens pophelt i den amerikanske valgkampen.
LES OGSÅ SIGNERT: Hårløse kropper brer om seg
Han gjør det ved å fortelle sine velgere at det amerikanske helsevesen kan spare lønna til en halv million byråkrater i forsikringsselskapene hvis de gjør som britene og oss i Norden: sørge for at alle innbyggere får sin helsetjeneste som en borgerrettighet – en menneskerettighet, sier han når han riktig svinger seg – i stedet for noe de må kjøpe med kostbare helseforsikringer. Selv etter innføringen av «Obama-care» er det minst 25 millioner der borte som ikke har råd til det. Fascinerende å høre på – for oss i Norden, som har tatt dette som en selvfølge så langt tilbake vi kan huske.
LES OGSÅ SIGNERT: Vi trenger djevelens advokater
Nå er det ikke mange gjenlevende blant oss som husker tiden da bekymringer for høye regninger fra sykehus eller leger ødela nattesøvnen. Den saken ordnet vi under etterkrigstidens store sosiale omforming da vi gjorde som britene, nettopp det Sanders vil gjøre nå: Ta helsetjenesten ut av markedet og gjøre den til en menneskerettighet. Vi har alle fått ulike kort utdelt ved fødselen. Noen holder seg stort sett friske, andre blir langtids brukere av kostbare helsetjenester og trygder. Vi vet bare ikke hvem på forhånd. Derfor dekker vi hverandre med skatt og folketrygdavgift, mye for de rike, mindre for de fattige. Ingen spør oss om vi har forsikringen i orden når vi ligger der med behov for hjelp. Det heter visst sivilisasjon.
Jeg tenker stadig ofterepå dette når jeg sitter på mitt legekontor og svarer på vanskelige spørsmål fra forsikringsselskaper om mine pasienters sykdommer og helsetilstand. Oftest gjelder det livsforsikring, og det er greit nok – kanskje. Men etter hvert et økende antall som også ønsker seg privat helseforsikring. Selskapene er åpenbart ute etter å beregne «framtidig risiko».
LES OGSÅ SIGNERT: Skal forfatterne kommentere anmeldelser
Med uggen følelse og pasientens underskrift på at jeg fritt kan skrive om alle deres elendigheter og plager, bruker jeg mye av mine ettermiddager og kvelder på slike legeerklæringer. Bortkastet tid og svette i en travel praksis, griper jeg meg i å tenke. Et snev av USA. Selv om selskapet lover meg noen hundrelapper. De fleste avtaler om helseforsikring er fortsatt basert på kollektiv innmelding via arbeidsgiver. Da slipper jeg heldigvis å titte hver og én i innvollene. Men det uroer meg at denne jakten på «noe ekstra for meg» griper om seg. Selv om det arbeidsgivere kjøper først og fremst er en følelse, en forestilling om at det reduserer sykefraværet (som det ikke gjør), eller en undersøkelse straks (som de kanskje ikke hadde trengt), eller unntaksvis en behandling (som de ellers måtte vente litt lenger på). De aller fleste blir fortsatt tatt vare på i det offentlige helsevesenet.
LES OGSÅ KOMMENTAR: Verden kan stå foran sammenbrudd av produksjon av sentrale matvarer
Så da gjelder det bare at dette offentlige vesenet vårt er godt nok. Vi som jobber der må være gode nok, og politikere må gi oss rammer som kan virkeliggjøre velferdsvisjonen. Det må være trygt nok. Det vil vi alle tjene på.
Skjønt ikke riktig alle. Noen tjener faktisk på vårt utrygghet. Intet er så lett å selge som angst for sykdom, eller fortellinger om den ene som fikk vidunderlig hjelp der den offentlige helsetjenesten sviktet. Enkelthistoriene trumfer statistikken. Solidariteten og vår kollektive forstand har sine begrensninger. Og løfter om skattelette kan friste enhver velger.
Tydeligst ser vi det nå i England, der den feirede og høyst effektive helsetjenesten National Health Service er under økende press fra kommersielle krefter. De rike har ikke så mye bruk for den offentlige helsetjenesten. Mange av dem har dessuten aksjer i den voksende private helseindustrien. Politikere i parlamentet deres også, utrolig nok. Men tristest er det for Obama. Han ville så mye med sin «Obama-care». Men han greide ikke å tøyle den gigantiske forsikringsbransjen. Alle må fortsatt forhandle om sine private forsikringer. Veie premie mot risiko og liten skrift. Med eller uten legeerklæringer.
Han må til og med svare på spørsmål om hva han ellers ville gjort med en halv million helt overflødige byråkrater.
steinar.westin@ntnu.no