Hver tidsepoke har sine helter. De er ikke bare forbilder – de speiler også våre samfunns mentalitet. Betyr det noe at de som før het Albert Schweitzer og Fridtjof Nansen, nå Kjell Inge, Petter og Sophie Elise?

La meg gå rett på sak. Lenge har jeg undret meg over at trauste trøndere og idrettsglade nordmenn så raskt og så smertefritt opphøyde en Petter Northug til en av vår tids helter. Joda, det kilte i magen de første gangene han dro til i siste sving og fløy forbi svenskene. Men litt mindre sjarmerende da «æ ska’ dræp dæm» og lignende besvergelser ble en del av hans ego-image. En helt annen type, og en helt annen mentalitet, enn den vi var vant til blant våre mest feirede helter. Også med sine fritidssysler. Det var i grunnen så utrolig «unorsk». Selvskryt, glasur og Las Vegas.

Kanskje er det slik at hver epokes mentalitet kan avleses i hvem vi gjør til våre helter? Etterkrigstidens Norge var preget av idealer om solidaritet, samhold, verdien av å løfte i flokk, og gjerne litt kledelig beskjedenhet når noen riktig stakk seg ut. Det fungerte. Vi var ikke et ett-tall på jorden, som Per Fugelli sier. Vi hadde en viss forståelse av at det var viktig å tilhøre flokken vår.

Kanskje var det Gro Harlem Brundtland som innvarslet den nye tid for Norge, da hun i sin nyttårstale i 1992 sa at «det er typisk norsk å være god». Nei, ikke god i betydningen snill eller omsorgsfull, forsto vi. God i betydningen «best». Helst best i verden. Også med å tjene penger. Og gjerne vise fram sine penger. Det er noen år siden jeg hørte en godt voksen oppdaling sukke over hvordan de unge i bygda så raskt hadde skiftet ut sine idealer. Han pekte opp i lia, på det som da var Kjell Inges nybygde hyttepalass, og kunne fortelle at det var det som «fikk dæm på trua» om hva det virkelig dreide seg om her i livet: å bli rik. «Like rik som’n Kjell Inge».

De eldre blant oss husker Trond Kirkvaag med sin Montebello-figur, han som med silkeskjerf i halsen bøyde seg dannet forover med sitt beste råd – han anbefalte alle å bli rike.

Nei da – det er sikkert ingen ulempe å bli rik. Men sant å si er det en ulempe for oss alle at vi har latt bortimot et halvt tusen av oss medborgere kare til seg nok til å bli milliardærer, og at vi bak der har et større sjikt av steinrike millionærer. Synlig nok til å skape nye idealer, nye helter – nye verdier å strekke seg etter.

Spørsmålet er: Har vi godt av det? Som enkeltindivider og som samfunn? Er det helsebringende å vokse opp i et samfunn der de unge, i hvert fall de aller fleste av dem, vil oppleve at de ikke er gode nok? Alle kan ikke bli vinnere. Alle blir ikke noen Kjell Inge, Petter eller Sophie Elise, om de nå måtte ønske det. Jeg vet litt om det – jeg som på legekontoret skal ta meg av noen av dem som ikke lykkes i dette racet. Også når jeg som sosialmedisiner må konstatere at mye av det vi fagfolk prøver å gjøre for å utjevne sosiale forskjeller i helse, motarbeides av en politikk som i stigende grad legger til rette for at vi alle skal konkurrere med hverandre.

Vår nesegruse dyrking av individuell selvrealisering og konkurranse som ideal er blitt de sosiale ulikhetenes trojanske hest. Vi skal være «klare til kamp», vi skal fokusere, være i riktig modus, og levere … bedre enn konkurrenten. Til og med i kjærlighetslivet skal vi stemmes ut på tv-skjermen.

Og hva skal vi da mene om de av våre medborgere som blir vår tids helter? Er de uskyldige redskaper i pengefolkets tjeneste, slik vi hører det sagt når våre idrettshelter fronter helseskadelige sportsdrikker eller kampanjer mot idrettens solidariske fellesskap? Eller kosmetiske operasjoner? Er det å rette baker for smed?

Ja, kanskje? For viktigere enn å kritisere våre helter må det være å granske våre egne idealer. Hvor kommer disse idealene fra, de som gir grobunn for vår tids helter. Noen sier med tyngde at dette er en følge av at vi har hengitt oss til den såkalte nyliberalismen, politikken som i vår tid ble meislet ut av amerikanske økonomer, og først satt i spill med Margaret Thatcher og Ronald Reagan.

Nå er disse teoriene ikke fullt så troverdige lenger. Kanskje også på tide med et oppgjør med våre egne idealer?

Steinar Westin. Foto: Rune Petter Ness