Statuen av Arve Tellefsen blir snart flyttet. Trondheim er full av tilfeldige statuer som er strødd omkring.
Tenk deg at du aldri har vært i Trondheim før. Du rusler i fred og ro opp Søndre gate, går til høyre i Kongens gate, og hva i all verden er det du får i fleisen?
Rompa til Hjallis.
Du rister av deg forfjamselsen og ser at rett over veien står en bronsefiolinist helt alene ved inngangen til en park der det foregår anleggsarbeid.
Arbeidet med Tordenskioldsparken, som skal bli minnested, er nå i gang.
Du går videre ned Nordre gate. Der venter neste overraskelse; en høy, radmager mann står på en sokkel av bøker, og hva har han i armene?
Ei jente som spreller fortvilet med beina og vil vekk. Slipp meg! roper hun, og du får lyst til å klatre opp og gi den magre mannen med den merkelige lua et kraftig spark på leggen.
Skulpturene i Trondheim byr på flere overraskelser. De som forviller seg inn i Stiftsgårdsparken, finner en liten konge på sokkel, litt bortgjemt mellom trærne. Og hvis noen skulle finne på å bevege seg helt ned til Pirsenteret, får de øye på Leiv Eiriksson, som skuer i retning Amerika. Han står et sted der ingen går.
På kvinnedagen 8. mars ble flere av byens skulpturer kledd i rosa skjørt.
Trondheim har selvfølgelig også statuer av Olav Tryggvason, Ladejarlen, Tordenskjold, kong Haakon, Johan Nygaardsvold, E. C. Dahl og mange andre. Byen har kronhjort i Munkegata, den store bukken Bruse ved E. C. Dahls gamle bryggeri, lekende bjørner i Lademoparken, ei bjørnebinne med to unger i Granåsen.
Og den mest folkekjære skulpturen av dem alle; Torgkona til Tone Thiis Schjetne.
De eldre skulpturene er så innarbeidet i bybildet at de ikke lenger provoserer noen (Olav Tryggvason på Torvet er et kapittel for seg). Andre er så lite sentralt plassert at de er oss ganske likegyldige.
Men det du får midt i fleisen hver gang du går langs byens mest sentrale gater, er egnet til å provosere. Studenten på Nordre ble reist i 1996, men representerer holdninger som var avleggs tretti år tidligere.
Byhistoriker Terje Bratberg sa for noen år siden at Hjallis-statuen har en plassering som tyder på at den har falt av en lastebil. Den burde selvfølgelig vært plassert ved byens gamle skøytestadion på Øya eller på Leangen.
Og om Hjallis har falt av en lastebil, kan en tilfeldig turist tenke at et fly tungt lastet med skulpturer antakelig har fløyet over Trondheim og åpnet lastelukene.
Det må ha skjedd på 90-tallet, for det var da mange av dem ble strødd rundt omkring. Glade givere hyret inn dyktige skulptører som Nils Aas og Per Ung og ba dem lage skulpturer av kjente menn (ikke av kvinner, som nylig påpekt her i avisen).
Kommentar: Statuene i Trondheim viser et sementert kvinnesyn.
Når kommunen får gaver som er verdt store summer, er det vanskelig å si nei. Trondheim kommune sa ja takk, og dermed ble det som det ble, både med hvem som kom på sokkel og hvor de ble plassert.
Det hjalp ikke at tidligere varaordfører Knut Fagerbakke (SV) karakteriserte det som både jålete og gammeldags å reise statuer av framtredende personer, særlig i deres egen levetid. Man trenger større avstand for å se hvem som virkelig har historisk betydning.
Til slutt kom Arve Tellefsen i 2009. Når han snart blir flyttet noen meter lenger sørøst, får han en mer naturlig plassering foran Frimurerlogen, et konsertlokale der han har spilt en rekke ganger. Så er i hvert fall én mann på rett plass.