Hvor mye havnevirksomhet er det egentlig igjen i Trondheim? Er det fritt fram for boliger overalt? Eller trenger byen en levende havn? Jeg drar ut for å undersøke.

Jeg kjenner tvilen nage. Vyene for de nye bydelene på havna er utrolig spennende, og det er fristende å si at dette må vi bare få til. Samtidig erkjenner jeg at skipsanløp, arbeidsfolk i kjeledress og «vinsjan på kaia» er en del av byens blodomløp og sjel. Det er havna som har gjort Trondheim til en by.

Spørsmålene krever feltarbeid, og jeg tar på meg rollen som selvbestaltet havneinspektør – på sykkel mellom kaier og pirer. Som sporadisk løsarbeider på havna midt på 70-tallet, påberoper jeg meg en viss kompetanse, om enn noe utdatert, når det gjelder havnas indre liv. Jeg husker lossing av båter med sement og stål, tørrfisk og stykkgods.

LES OGSÅ: Havna må ikke bli et Disneyland

Før ekspedisjonsstart har jeg sjekket hvilke skipsanløp som er ventet i dag. Skuffende få båter fra Murmansk og Mo. Men hurtigrutene er i rute, og de skal losses og lastes. Jeg praier en av truckene som går som travle bier mellom skip og pakkhus. Vinduet skyves opp, mannen heter Rune Aspaas. Han er straks ferdig med å losse sørgående, blant annet med fisk til sultne trondhjemmere.

LES OGSÅ: Nekrolog over Brattøras dronning

Karene skal ha pause før de går løs på nordgående, og jeg blir med til losse- og lastekontoret. Vi går opp strekkmetalltrappa til andre etasje i en sliten murbygning ytterst på Pir 2. I dag er det så få på jobb at kaffepausen tas på kontoret til bestyrer Roar Hansen. Han har jobbet i 42 år på havna og har sett hvordan kaiarbeiderne har blitt stadig færre. For tiden er de tolv mann.

Nå har jeg havnet i et miljø der jeg vet hvilke svar jeg får når jeg spør om fremtiden for havna. Her snakker de om «drømmerne som vil ha liv og røre på havna». Som om det ikke er liv og røre allerede. Klart det må være havneaktivitet på havna. Hvordan skal byen ellers utvikle seg, spør karene og peker over bassenget til Transittkaia ytterst på Nyhavna. Her losses digre husmoduler og det meste av det som ellers trengs til byggebransjen.

Sjøtransport må være fremtiden, mener de, og regner seg frem til at en godsbåt som «With junior» fint klarer å ta med seg like mye last som 70 vogntog, nesten like kjapt også. Større båter kan ta det dobbelte.

- Vi må være offensive og gjøre havna mer moderne, sier Hansen og forteller at det meste av bygningene på Pir 2, inkludert den vi sitter i, kan jevnes med jorden. Bare det verneverdige havnelageret, der Åge Aleksandersen har sikret seg tårnet, får stå igjen. Så kan det bygges en tidsriktig industrikai. Dette skal jeg få høre mer om når jeg senere snakker med en større sjef enn Hansen.

LES OGSÅ: LO lover kamp

Tilbake på nordgående hurtigrute er karene i gang med lastingen. Mel til Tromsø, gaffeltruckgafler til Stokmarknes, piggdekk til Nesna, sukker og levende fiskeegg til Bodø.

Jeg sykler videre på hålka. Forbi de gamle, tydeligvis dødsdømte, lagerhusene med buetak og et berg av paller med kantstein fra Kina. Nå erkjenner jeg tabben. Jeg glemte å ta med matpakke som jeg kunne ha spist sammen med gutta på «laste og losse».

Ingen kneiper er å se, så jeg forviller jeg meg inn på Pirsenteret og kantina til BI. Ved nabobordet sitter seks studenter og strever med statistikk og sannsynlighetsberegning. Kan de beregne havnas fremtid? Tja, deres kommentar er i alle fall klar: «Kult med noen boliger nedpå her».

LES OGSÅ: Når slitne byer blir attraktive

Pirrende lukt fra kaffebrenneriet, rammel fra verksteder, stabler med rustent armeringsjern og advarende skilt om at her er det farlig å være. Jeg har omsider kommet meg til Nyhavna, selve arnestedet for ønsket havneurbanisering. Midt i Skippergata ruver bunkeren tyskerne aldri fikk fullført. Stygg? Mer en mulighet enn et problem, tenker jeg og kikker opp på det verneverdige urbane fjellet.

LES OGSÅ: Ole Wiigs vyer for havna

Like ved har Trondheim Havn nettopp flyttet inn i et nybygg som har poppet opp. Arkitekt Wiig kan tegne så blekket spruter, men det er havna som er kongen på haugen. De eier praktisk talt rubb og stubb. Jeg må vite hva de tenker.

Når jeg snakker med styreleder Otto Frøseth, er han tydelig på at Trondheim havn ikke vil være en bakstreversk bremsekloss, men samarbeide med kommunen om å utvikle områdene. Særlig indre del av Nyhavna ligger godt an. Samtidig må det forhandles med en rekke bedrifter som har opptil 70 år lange festekontrakter og som må finne et nytt sted å drive lønnsomt. Flere av dem er ikke avhengig av å ligge i havna.

Frøseth slår fast at Pir 1 og Pir 2 skal ha havnevirksomhet «til evig tid». Også Transittkaia er viktig som havn. Skipstrafikken skal øke, men det behøver ikke bety konflikt.

Han bekrefter at Pir 2 er nøkkelen til forvandlingens første akt. Riving av gamle bygg her gir nytt areal til en del av bedriftene som i dag ligger på Kullkranpiren, Strandveikaia og Ladehammerkaia. Norsk Gjenvinning og Norcem er to av de store.

Allerede tirsdag skal formannskapet ta stilling til hva som skal skje med Nyhavna. Kommunedelplanen er nettopp omtalt her i avisa. Sentrale politikere vil ha flere boliger enn det som er foreslått. Er det naivt å tro at det er mulig å få til byutvidelse på havna uten å ødelegge havna? Er mitt «enten eller» fra i morges er blitt til «både og»?

LES OGSÅ: Et planløst bystyre

LES OGSÅ: - Bystyret har abdisert

«Havneinspektørens» tilfeldige runde avsluttes på Kullkranpiren, ved konteinervrak og hauger med jernskrap. Den gamle kullkrana rager fortsatt mot himmelen. Området er selve rosinen i urbanistpølsa, en odde ut i Nyhavnabassenget. Plantegningen antyder attraktive boliger, stort friområde og ny bru over til Strandveikaia.

Akkurat her og nå er Kullkranpiren kanskje det motsatte av en idyll, men også det beste eksempelet på at havn og industri kan flyttes og samtidig være en del av fremtiden.

Flere kommentarer av Stein Arne Sæther

Kaiarbeider: Rune Aspaas kjører truck og tar en kaffetår. I dag er det hurtigrutene som skal losses og lastes. Foto: Stein Arne Sæhter
Havnearbeiderne: Bestyrer på Trondheim losse og lastekontor, Roar Hansen, tar kaffepause sammen med blant andre Sten Borthen. Foto: Stein Arne Sæhter
Klikk på kartet for å se det større!