Børser som stuper og oljepris i fritt fall er dårlige nyheter, men bør bli det sparket som Norge trenger for å forstå at olje og gass ikke er fremtiden.
For andre gang i årets første uke, faller verdens børser kraftig på grunn av frykt for stabiliteten i kinesisk økonomi. Årsaken til nedgangen i Kina er todelt. Igjen har Kinas sentralbank skrevet ned verdien på yuan, som er den kinesiske pengeenheten. Investorer frykter at devalueringen er et signal om at kinesisk økonomi er enda svakere enn det mange regner med.
LES MER: - Det er ikke natta, altså
Fredag utløper salgsforbudet som i fjor ble innført for større aksjonærer i kinesiske børsnoterte selskaper. Forbudet mot å selge aksjer ble innført av landets myndigheter for å hindre kapitalflukt og børsras. Det er full forvirring om salgsforbudet vil bli forlenget og hvilken innretning en forlengelse i så fall vil få. Denne usikkerheten er den andre begivenheten som nå påvirker børser over hele verden.
LES MER: Oljeprisen faller videre
Torsdag formiddag hadde Oslo Børs falt med over fire prosent. Børser over hele verden reagerte på samme måte, og som vanlig når det er brede børsfall, er Oslo blant børsene som faller mest. Andre land kan trøste seg med at børsfallet dempes ved betydningen av lavere oljepris. I Norge får dette stikk motsatt betydning. En oljepris som nærmer seg 20-tallet, målt i amerikanske dollar er alt annet enn bra for norsk økonomi, i hvert fall på kort sikt.
LES MER: Kraftig fall på Oslo Børs
I nasjonalbudsjettet for 2016, som ble lagt frem i oktober, la regjeringen til grunn at oljeprisen i gjennomsnitt i år vil være 440 kroner per fat. Dagens oljepris er på knapt 290 kroner per fat. Det vil si at Norge har et problem. Det er faktisk ikke så lite heller. Ifølge en oversikt på E24.no er det nå bare ett eneste oljefelt på norsk kontinentalsokkel som kan produsere med fortjeneste. Når alle andre har høyere produksjonskostnad enn dagens oljepris på 33 dollar fatet, betyr det bråbrems i oljeinvesteringene. Disse investeringene har vært hjerteblodet for Norge i år etter år, i tillegg til at staten sprøyter inn oljemilliarder for å finansiere velferd. Investeringene kommer opp når prisen en gang gjør det, men i dag er det umulig å vite når det vil skje. For halvannet år siden var det utenkelig å se for seg en oljepris lavt på 30-tallet. På samme måte er det nå bortimot utenkelig at prisen igjen skal bli over 100 dollar fatet.
LES MER: Oljeprisen i nasjonalbudsjettet for 2016
Enorme oljeinvesteringer har ikke bare vært hjerteblod. Det har også vært sovemedisin. Norge har levd ubegripelig godt av olje, og virkningen av dette er synlig i nesten alle områder av samfunnet. Minuset er at dette har hindret omstilling. Endring koster; i arbeidsplasser, velferdsytelser, skatteinntekter, gamle maktstrukturer som rives, nye utdanningsløp, pluss, pluss. Derfor er omstillingen blitt utsatt og utsatt. Samfunnet har ikke vært villig til å ta kostnaden fordi vi ikke har vært nødt.
Når må vi? Når kan vi ikke lenger utsette? Det er mange drivere her. To av dem er nokså åpenbare, en kortsiktig, den andre langsiktig. Den kortsiktige først, prisen på Norges viktigste eksportartikkel petroleum. Vi påvirker ikke prisen selv i særlig grad. Nå er prisen så lav at selv en dobling ikke monner mye for norsk økonomi. Det vil redde statsfinansene, men er neppe nok til å gi gjenåpne stengte arbeidsplasser.
Den langsiktige utfordringen sammenfaller med dagens lave pris. Utvinning av olje og gass er neppe forenlig med verdens ambisjon om å stanse utslippene av karbondioksid. Klimafaktoren i Norges omstillingsnøtt er ikke bare knyttet til hva vi selv vil. Det er til syvende og sist et spørsmål om det vil finnes kunder til vår olje og gass.
I mange år har det vært et moralsk anstrøk over diskusjonen om ja eller nei til fortsatt norsk oljeutvinning. Motstanderne har pekt på at det av klimahensyn er uriktig av Norge å la oljen flomme. Nå er de i ferd med å få en alliert i det allmektige Markedet. Om ikke dagens lave oljepris glir over i en permanent, lav etterspørsel etter olje og gass, er det likevel på tide å innse at vi ikke kan pøse på med oljepenger og basere arbeidsplasser, aktivitet og lys i vinduene på virksomhet som i beste fall er en solnedgangsnæring.
Vi trenger ikke lenger klimaargumenter for å se at Norge trenger andre måter for å skape arbeidsplasser og for å betale for pensjoner, sykehjem, skoler og alt annet vi tar for gitt.
Tornerose sov i hundre år før hun våknet. Når skal Norge våkne?