Si meg hvilken James Bond du foretrekker, og jeg skal si deg hvem du er

Han er forutsigbar, karikert og har et kvinnesyn som burde provosere sånne som meg. Tiltrekningskraften hans er like sterk etter 50 år.

Siden Dr. No kom ut i 1962 har Bond-feberen herjet hver gang en ny film slippes. Historiene forteller at kinoene i USA og England måtte holde døgnåpent på 60-tallet for å tilfredsstille fansen. Slike tilstander ser vi kanskje ikke, men filmene trekker publikum, reklamekroner og lokker selv den mest hjemmekjære til premierefest.

Les Terje Eidsvågs anmeldelse av «Spectre»

Denne helga er det premiere på «Spectre», den 24. Bond-filmen i rekka. Hardkokte fans kan bare glede seg. Filmen skal visstnok sette rekord i antall Bond-referanser og vink til gamle filmer. O lykke! Halve moroa og vel så det er nettopp referansene. Vi vil bli overrasket, men bare innen kjente rammer. James Bond skal drikke Martini, shaken not stirred, han skal forføre Bond-piken og driste seg til en uskyldig flørt med Miss Moneypenny. Han skal være like velkledd etter en slåsskamp i sumpen og får alltid siste ord, en tørrvittig oneliner.

Men det er ikke bare 007 som er seg selv lik. Skurken skal snakke gebrokkent russisk, ha et snev av galskap, en hvit katt på fanget og haier i bassenget. Oppfinneren Q skal utstyre Bond med eksploderende penner, kofferter med kniv og fartøy som går like godt til lands, til vanns og i lufta med. Handlingen følger som regel et fast mønster. Bond reiser alltid til et eksotisk sted og treffer en håndlanger, utkledd som slangetemmer, taxisjåfør eller begravelsesagent. Vi vet sånn noenlunde hva vi får, og vi elsker det.

Her er de beste James Bond-sitatene

James Bond er et kroneksempel på hvordan populærkultur binder oss sammen. Filmene byr på referanser på tvers av generasjoner og sosiale lag. James Bond har vært (nesten) den samme siden jeg som barn så filmene med mine besteforeldre, jeg har sett de med mitt barn og innbiller meg at også framtidige generasjoner vil gjøre. Det er litt som med «Grevinnen og hovmesteren» på lille julaften. Det er nostalgi og gjenkjennelse. Og det er noe med den britiske elegansen som aldri går av moten.

Med så mange referanser samlet i 24 filmer er rommet for nerder stort. Hvem som er den beste Bond-skuespilleren skaper alltid engasjement og er nesten som en identitetsmarkør. Vi går aldri lei av å diskutere hva som er den beste filmen, den beste filmlåten eller den tøffeste skurken. Kan det forresten være noen andre enn Rosa Klebb, Spectre-agenten med jernklo i skoen i «From Russia With Love»?

James Bonds suksess handler også om at filmene fenger langt fler enn det tradisjonelle actionsegmentet. Humor og glimt i øyet er kanskje den aller viktigste ingrediensen. Med filmene på 90- og 2000-tallet satt jeg med følelsen av at Bond-universet ble vannet ut og filmene lignet mer på tradisjonell action. Da dabbet interessen av. Derfor gleder det oss nostalgikere at James Bond fant seg selv igjen i «Skyfall». Skal vi tro Adresseavisens anmelder Terje Eidsvåg så kan vi vente oss en ny, gammeldags Bond. Da er det bare å finne fram lakkskoene og et lite glass Bollinger.

Og om noen skulle lure. Det er selvsagt Roger Moore som er den beste James Bond, ingen over, ingen ved siden.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på Adresseavisens nyhetbrev via denne lenken

Bond: For mange er Sean Connery den virkelige Bond 

Bond: For mange er Sean Connery den virkelige Bond