Skodda lå tjukk og grå oppe i høyden. Sauene hadde trukket ned mot krattene med bjørkeskog. Det hadde regnet om natta, og myra surklet for hvert steg støvlene tok.

Jeg hadde den grønne fiskeveska mi over skuldra og bambusstanga i neven, den som jeg hadde funnet henslengt i et kratt sommer før. Den var sterk og lett, en perfekt erstatter for alle de krokete småbjørkene som hadde gjort nytten som fiskestang tidligere. Denne sommeren hadde den vært med meg på utallige fisketurer. Stanga var akkurat passe for en 12-åring som gjerne balanserte på glatte steiner, og rett som det var klatret opp langs det skrånende terrenget som satte fart i den vesle elva og noen steder kastet den ut i fritt fall. Den veldige lyden satt i ørene lenge etter at jeg hadde forsert strykene, og varsomt funnet fram til de stille kulpene litt høyere oppe.

I veska hadde jeg ekstra snøre, noen kroker i reserve og den store boksen med meitemark jeg møysommelig gravde fram før jeg dro. Gleden over å finne de beste plassene ga en sitrende forventning, en prikking som spredte seg ut i fingertuppene. Marken på kroken, snøret ut i vannet med strømmen. Opplevelsen av å se snøret dra brått av gårde i en unaturlig retning, vente det lille sekundet, kjenne ørreten fast på kroken og vippe den raskt opp på bredden. Det var ubeskrivelig. Følelsen av mestring, lykke, triumf.

Da jeg kom hjem på ettermiddagen hadde jeg som oftest en pent knippe småørreter tredd på ei lita grein med mothake, som jeg skar til med kniven min. De liknet på knippet av ryper som voksne jegere vendte tilbake med etter lange turer i fjellet. Mor var glad og faderen nikket anerkjennende. Dette var matauk og fornuftig tidsbruk.

Det beste med turene var friheten. Å kunne vandre av gårde fordi foreldrene mine slapp taket. De stolte på at jeg tok ansvar for å ferdes trygt, holde meg orientert i terrenget og vite hvor jeg var. Kanskje de måtte ta sjansen, fordi de hadde fire unger til å holde styr på. Mobiltelefonen eksisterte ikke. Det ville være umulig å få hjelp, dersom jeg skulle være uheldig, gli og falle i elva. Vi avtalte tid når jeg skulle være tilbake og i hvilken retning jeg hadde tenkt meg, det var alt. Og det var nok. Jeg bedømte avstander, vurderte alternativer, kjente på risikoen og lot meg ikke forstyrre om jeg hørte raslingen fra en hoggorm i gresset foran meg på stien. Jeg hadde gummistøvler og kniv i sliren, følte meg voksen og kjente på stillheten, suset fra elva og muligheten til å ta egne valg, stake ut kursen, gå dit jeg ville.

Idyllisering av fortida er alltid bygd mer på følelser enn fornuft.1970-tallet inneholdt mye tidstypisk galskap, som løse barn i hattehyllene på biler uten sikkerhetsseler og foreldre som røkte med begge hender med bilvinduene lukket. På flyturer lå sigarettrøyken tungt over alle astmatikere og småbarnsfamilier som satt på de ubeskyttede seteradene merket «ikke-røyk».

Det var en slentrende oppvekst uten hjelm og HMS.

Men det var noe med friheten. Å sykle til trening i stedet for å bli kjørt, ordne lekekampene på løkka selv, være ute et sted ingen andre visste hvor var.

Den varsomme balanseringen langs skrenter, klatringen så høyt vi bare våget i de største trærne. Noen ganger gikk det galt, for det fantes ingen garantier for at leken endte trygt. Men utfordringene utviklet dømmekraft og ga opplevelsen av å mestre noe. Den som aldri har mistet taket og slått seg, vært ordentlig sulten eller kjent kulde på kroppen, har gått glipp av noe.

Barndommens fisketurer kan aldri gjenskapes. Men opplevelsen av tillit og mestring slipper aldri taket.

ola@byrise.com

Ola By Rise. Foto: Rune Petter Ness