Undertegnede er en del av den naturbaserte machobevegelsen som bedriver årlige seremonier og blodige ritualer i ly av å drive rekreasjon. Vår avskyelige flokk gjør skogen utrygg for så vel vilt som bærplukkere, soppsankere og andre som søker skogens ro.

Med dresserte jakthunder sporer vi opp alskens vilt og jager det frem til lystmordere med magasinet fullt av ekspanderende ammunisjon designet for å gjøre størst mulig skade i vevet. Vi skyter kalven fra moren og sparer definitivt ikke den prektige kronhjorten om den skulle komme på skuddhold.

Oppdresset i følelsesladet språk fra jaktens motstandere, blir jegeren en skruppelløs, avskyelig skapning. Leter man godt finner man sikkert noen slike blant Norges 140 000 jegere. Her som ellers i samfunnet, stikker de som begår overtrampene av med oppmerksomheten.

I år har jeg elg og rein på samvittigheten, men hjorten ble for slu denne gangen, heldigvis. Dyrene skal ha mer enn en fair sjanse for å slippe unna med hjelp av sine ekstreme sanser, ellers blir jakten redusert til ren slakting.

Når regner høljer ned og du er dømt til å sitte kald og musestille på en stubbe i timevis, noe som ble en del av jaktopplevelsen for svært mange i år, hender det man spør seg selv hvorfor jeg vil meg så vondt. Det samme var tilfelle da jeg slet med en søkktung sekk fylt opp med reinskjøtt i tillegg til alt annet jeg trengte for å overleve tre dager på vidda, og det var fem timers hastig marsj frem til Snøheim for å rekke siste bussen ut.

Svaret kan deles i fire. Fellesskapet, samholdet og frisleppet av fleip og sladder er det ene. Storviltjakt er både tungt arbeid som krever lagfølelse og et kjærkomment avbrekk i hverdagen.

Naturopplevelsen hører med. Jegere vet å sette pris på grålysningen. Dessuten gir det å sitte dørgende stille i timevis en annerledes opplevelse. Etter 20 minutter blir du en del av omgivelsene og ting begynner å leve rundt deg.

Å fylle fryseren med egen matauk er en berikelse. Det gir en ekstra tilfredsstillelse å tilberede mat en selv har skaffet til veie. Der tror jeg bær- og sopplukkere kjenner seg igjen. For øvrig har jeg en bedre følelse med å spise vilt enn produktene av dagens industrialiserte husdyrhold. Det har å gjøre med maten dyrene spiser, medisineringen og livet de lever.

Selvfølgelig er spenningen ved jakten viktig. Det er smygjakten der dyret glapp eller opplevelsen med vel utført lagarbeid, vi snakker om etterpå. Jeg merker hvordan alle som har skutt et dyr, har sterkt behov for å rekapitulere opplevelsen. Øyeblikket når skuddet går er en intens opplevelse – et adrenalinkick man aldri går lei av.

Påfører jegeren dyrene stor lidelse? Noen ganger, ved skadeskyting kan det skje. Men det er unntakene. Den som skadeskyter får sin straff. Det kjennes vondt å ha påført dyret denne smerten og det følger et stort ubehag med å ødelegge jakta for kameratene, for skadeskyting fører til ettersøk som kan ta alt fra timer til døgn. De ubehagelige konsekvensene av skadeskyting skaper sterk selvjustis i et jaktlag med sunne verdier.

Et godt skudd skal sitte i hjerte/lungeregionen. Jeg har selv sett dyr som har vært oppjaget og fulle av adrenalin, løpe 3–400 meter med perfekt lungeskudd. Blodtapet og lungenes kollaps fører til at dyret gradvis mister bevisstheten når hjernen tømmes for blod. Min erfaring er at de aller fleste dyrene får en human og rask avliving.

I Norge er jakt fortsatt en «allemannssport» og ikke forbeholdt de med mest penger. Jakten kan bare forsvares om den drives etter etiske og dyrevernmessig forsvarlig måte. Dette læres i jaktprøven alle må gjennom.

Jeg er mer skeptisk til dagens skyteprøve. Jegeren kan ligge i låst stilling og sikte så lenge han vil, en situasjon man svært sjelden opplever i virkelig jakt. Minstekravet må være at man kan sette fem skudd blinken fra sittende stilling på et begrenset antall forsøk.

Vil det ikke være en skam å la matressursen som 40 000 elger utgjør, gå til spille? Vi brakte dessverre naturen i ubalanse ved å ta ut rovdyrene. Da blir det en plikt å skape kunstig balanse. Vi har sett skremmende eksempler på hva som skjer når dyrepopulasjoner kommer ut av kontroll. Dyr som lider sultedøden på vinteren ønsker ingen av oss. Store viltstammer påfører skogsdrift og landbruk betydelig skade og fører til mange flere ulykker i trafikken, deriblant dødsulykker også for mennesker.

På mitt vald mistet vi seks elger i trafikken sist vinter mens vi felte ti elger i jakta. Om jeg var elg er jeg ikke i tvil om hva jeg vil foretrekke av å bli truffet av en kule fra en finsk rifle eller en bil av tysk merke.

Jeg har opplevd å drepe elg på begge måter. Bildrapet står som en traumatisk opplevelse, en jeg aldri blir kvitt.